Pastor og forfatter Tomas Sjödin skriver i boken Det er mye man ikke må om et møte med en norsk journalist. Journalisten kom til møtet helt oppslukt i en hendelse bare minutter tidligere. Han hadde stått i kø for å ta ut penger i en minibank. Foran ham stod en eldre dame, og da det var hennes tur, snudde hun seg til ham og spurte om han kunne hjelpe henne å ta ut penger. Hun skulle ha fem tusen kroner, sa hun, og gav journalisten bankkortet og en liten lapp med koden. Sjödin forteller: «Ti strøkne femhundrelapper raslet ut, penger han leverte til den gamle damen sammen med kortet og den lille lappen med koden. Den gamle damen takket for hjelpen og gikk videre. Som om ingenting var hendt. Som om det var noe man gjør.»

Historien er uendelig vakker. Ikke fordi alle skal følge hennes eksempel. Men fordi hun viser tillit til sine medmennesker. Det er sårbart. Man kan bli utnyttet. Omverdenen vil kanskje definere deg som naiv. Men alternativet, kynisme og mistenksomhet, er så mye verre. Om vi mister en grunnleggende tillit til at folk flest vil oss vel, mister vi litt av livet. Vi mister troen på trygge relasjoner og håpet om godhet og sannhet. Vi mister kjærligheten til våre medmennesker.

Det er kort vei mellom mistillit til mennesker og til institusjoner. Kan du ikke stole på de ansatte i banken, kan du heller ikke stole på bankvesenet. Om du tror journalister er uærlige, mister du tilliten til pressen som helhet. Og motsatt vei. Det gjør Trumps angrep på mediene enda farligere. Verdens mektigste mann benytter enhver anledning til å spre historien om at man ikke kan stole på mediene. De er uærlige og korrupte, hevder han. De sprer falske nyheter, gjentar han gang etter gang. Slik sår han mistillit, både til mediene og til menneskene som jobber der.

Selvsagt skal man ikke være ukritisk i møte med mediene. Også de trenger kritiske blikk og aktører som får innsyn i pressens etiske vurderinger. Journalister kan være forutinntatte og ha blindsoner i sitt verdensbilde. Medier kan også begå overgrep i sin behandling av mennesker. Det skal man ta på alvor. Men løsningen er ikke å spre mistillit mot pressen som samfunnsinstitusjon. De eneste som tjener på det, er maktmennesker, som dermed slipper et kritisk blikk på hva man driver med.

Om dette sprer seg, noe vi ser tendenser til også i den norske debatten, rydder vi vei for økt maktmisbruk. For kritiske presseoppslag kan lett avfeies med et enkelt «fake news».

I stedet må det jobbes systematisk med å bygge opp tillit til journalister og pressens samfunnsoppdrag. Rollen til Pressens faglige utvalg (PFU) bør styrkes, men man bør også sterkt vurdere å opprette et uavhengig organ som kan få innsyn i pressens arbeid. Det er en svakhet at det eneste pressen har å vise til på dette området, er et internt organ av pressefolk, som bedriver selvjustis.

Under stortingsvalget sist høst uttalte valgobservatør Sergey Naumov fra Usbekistan til Bergens Tidende: «I Norge stoler folk på hverandre. De har tillit til at valget er rettferdig. Hos oss forventer alle å bli lurt.»

Kommer det til å være slik i fremtiden også? Det kommer an på valgene vi tar i dag. Vi har bygd landet på viktige verdier med røtter i den kristne tro, som sannhet, ærlighet og redelighet. Det gjør at i det store og hele har vi grunn til å stole på hverandre. Det må vi ikke miste. Hele samfunnet er avhengig av en viss grad av tillit, om det er valgsystem, økonomi, arbeidsliv eller det viktigste: relasjoner. Noen ganger går det galt. Det viser seg at noen, om det var institusjoner eller medmennesker, ikke var tilliten verdig. Da må vi ikke velge kynisme og mistro. Vi må sammen jobbe systematisk for at både systemer og medmennesker skal vise seg tilliten verdig.

Tomas Sjödin skriver til slutt: «Hver gang man stoler på noen, en kollega på jobb, en livsledsager eller et barn, utsetter man seg for en viss risiko for å bli utnyttet, men man tilfører også verden noe uunnværlig. Kanskje det eneste som for alvor kan utfordre ondskapens hånflir.»

Slik står den gamle damen ved minibanken som et tillitens fyrlys for oss som skal forme morgendagen.