Hellig vrede eller inderlig medfølelse?

Juni, «Pride-måneden», er krevende for mange som tror. Pride–togene er som en manifestasjon av FRI –Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold sin politiske plattform. En plattform der man ser på verden helt annerledes enn i lys av kristne verdier når det kommer til kjønn, seksualitet, foreldreskap, barn, ekteskap og familie.   

Det fremstår som et diktatur, uten en synlig leder. Bruk av symboler og språk er maktredskapene som effektivt marginaliserer og splitter familier, venner og kirker. I år har barn særskilt stått i sentrum av denne maktkampen. Prideflagg på skolesekker, stigmatisering av kristne familier i lærebøker, Aschehougs lærebok for 5. trinn som formidler at kjønnet blir bestemt av en «gjettekonkurranse» blant leger på sykehuset, Oslo-skolen sin deltagelse i Pride og Porsgrunnsgutten på 8 år som måtte skrive opp hvilket kjønn han følte seg som en del av undervisningen. Alt uten hensyn til hva hjemmet måtte lære, mene og tro. Spørsmål knyttet til disse sakene blir i stor grad avfeid som hatefulle, fordomsfulle eller møtt med andre former for hersketeknikk.  

Tidligere mediekommentar: Definere, ikke bare reagere

I møte med denne idelogien kan jeg kjenne på vrede, og jeg må erkjenne at den ikke er spesielt hellig. Jeg tror det finnes en «hellig vrede», men den tilhører Gud. Hva kan jeg gjøre med min vrede? Det enkleste vil være å «sitte stille i båten», å dyrke min vrede, så om tematikken berører mine nærmeste relasjoner, gjøre opp status, og som mange velger da, endre overbevisning. Da er den indre overbevisningen forankret i «noe der ute», som jeg definerer som ett annet ideologisk tankesett enn mitt eget. Usikkerhet, sinne og avvisning er nærliggende om dette er strategien. Et annet mulig alternativ er likegyldighet eller apati. Jeg er mye ute i «felten» i kirker, organisasjoner og skoler, og frykten for å måtte svare for troen er til å ta og føle på. Både for enkeltmennesker og kirker fører ikke denne tilnærmingen til noe konstruktivt.  

 Les om Alexis Lundh her. 

Med alle mine meninger, følelser og frykt er jeg kalt, som kristen, til å omfavne evangeliet som gode nyheter. Er evangeliet gode nyheter for alle, gjelder det også for skeive. I samtaler med mennesker som tror og lever annerledes enn meg utfordres jeg på dypet, fordi troen vil ha store konsekvenser for livet deres, på lik linje med oss alle. Det kristne menneskeverdet strekker seg helt tilbake til vår tilblivelse som mennesker; ønsket, skapt og elsket av en Gud som er god. Det er en god plass å starte samtalen; hvor mennesket er i sitt «originale design», som mann og kvinne. Der ligger vår mening, dypt forankret i ethvert menneske sin verdi. Ikke noe vi selv har definert, men gitt av vår skaper. I dette ligger også den frie vilje og hvordan jeg velger å forankre min frihet: I Guds vilje eller i hva jeg måtte føle. Her oppstår smerte og valget blir hvordan lindre denne smerten. Vi møter alle smerte, noen av oss dyp smerte. På tross av smerte tror jeg at Gud er god og at hans vilje for oss ligger i hva han har skapt oss til, som mann og kvinne.      

Trenger du noen å snakke med om din pornobruk? Klikk her. 

Dette bør ligge til grunn for hvordan jeg møter mennesker hvis jeg omfavner evangeliet. Hvordan vår frihet brukes og hvordan vi finner mening, forankret i en felles verdi som mennesker. Ønsket, elsket og skapt av Gud. Menneskene jeg møter og historiene jeg jevnlig blir fortalt av «kristne medier» om skeive og deres tro, er i stor grad preget av smerte. Den smerten vil jeg anerkjenne. Bibelen skriver om «de sønderknuste», mange av disse er skeive.  

La oss ha Jesus som forbilde! Jesus viste inderlig medfølelse i møte med mennesker og unngikk på ingen måte deres smerte. I dette oppstår kjærlighet som vil forme hvordan vi møter mennesker. Å tro er i langt større grad hva jeg gjør enn hva jeg sier. Å møte menneskers smerte er ikke å retusjere eller omskrive evangeliet. Juni og Pride kan være krevende for mange. Denne radikale ideologien handler om mennesker og deres erfaringer, det må jeg ta på alvor. Men dette blekner i kontrast til det evangeliet jeg er satt til å proklamere. Det er ekstremt radikalt og berører alle områder av livet. Derfor er kristne særlig opptatt av identitet, seksualitet og menneskeverd – det er sentrale spørsmål knyttet til vår eksistens. Dette utfordrer meg som kristen og oss som kirke. Vi bør våge oss ut på tynn is og dypt vann, først og fremt i relasjoner, ikke i kommentarfelt. La dette bli en utfordring til oss som kristne; å formidle en bedre historie om kroppen, intimiteten og om lengselen etter å bli elsket, ikke bare i juni, men hele året.

Mer nytt denne uka: Ukas ros går til Fædrelandsvennen. 

Kommentaren kan fritt benyttes med kildehenvisning.