«… for at hver den som tror på̊ ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv», sier Jesus i Joh 3,16. Ikke gå fortapt. Men ha evig liv.

Det kristne misjonsoppdraget er alltid å frelse mennesker fra noe og til noe. Fra fortapelsen, fra djevelens makt, fra en evighet bundet av mørket. Og til et liv i Guds nåde, frihet og kjærlighet, til et liv og en evighet i lyset.

Jeg skal være varsom med å komme med diagnoser. Likevel er jeg redd for at alvoret og drivkraften i misjonsoppdraget altfor ofte forsvinner i budsjetter, strategier, opprettholdelse av arbeid og hverdagens utfordringer – i menigheter og organisasjoner. Vi står i fare for å bygge en organisasjon eller en menighet, mer enn å drive – eller leve – misjon. Da har oppdraget med å vinne mennesker for Guds rike en tendens til å komme i bakgrunnen.

I boka The Forgotten Ways peker Alan Hirsh på utfordringen med å sette menighet før misjon i våre fellesskap: «Etter min mening er det absolutt nødvendig at vi får rett rekkefølge på det. Det er Kristus som fastsetter vår hensikt og misjon i verden, og det er vårt oppdrag som må drive vår leting etter hvordan vi skal være kirke i verden.» Det er altså misjonsoppdraget som former vår måte å være et kristent fellesskap på. Ikke motsatt, noe som kan være livsfarlig for kirkens redningsaksjon, hevder Hirsh, og siterer den anglikanske biskopen Graham Cray: «De som starter med spørsmålene omkring relasjonene til den eksisterende kirke, har allerede gjort den vanligste og farligste feilen. Start med kirken, og oppdraget vil trolig gå tapt. Start med oppdraget, og det er sannsynlig at kirken blir funnet.»

«Hva er problemet vi forsøker å løse?» Jeg håper spørsmålet kan bli stilt i styrerom på bedehus, i ledersamlinger for kirkesamfunn og på møter i menighetsrådet. Og jeg håper vi våger å la Bibelens alvor og glede få lov til å gi svaret. Syndens og fortapelsens alvor og frelsens glede.