Med ujevne mellomrom dukker frustrasjonen opp: «De skriver ikke et ord om vårt kristne sommerstevne! Men den lille musikkfestivalen i nabobyen, som bare samler en brøkdel av hva vårt stevne gjør, det får god mediedekning.» Og man får bekreftet sitt inntrykk av en kristendomsfiendtlig presse.  

Spørsmålet er om en slik frustrasjon er tjenlig. Kan vi heller bruke energien som ligger i frustrasjonen og omskape den til klokskap og kreativitet? 

Selv om bildet er mer nyansert enn påstanden over, vil jeg hevde at kristen aktivitet er underrepresentert i mediebildet, både på sommeren og i året ellers. Men på sommeren blir det så mye tydeligere, for til tross for nyhetstørke og uvesentlige saker med høy solkremfaktor, forbigås ofte de kristne sommerstevnene i stillhet. Og det er noe underlig, med tanke på den fargerike floraen av uttrykk, aktiviteter, spennende historier og sterke meninger som man kan møte disse stedene. 

Er det bevisst motvilje blant journalister mot å omtale kristen aktivitet? Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror den viktigste årsaken er manglende kunnskap. Så avler manglende kunnskap fordommer, noe som gjør at utgangspunktet for et kristent sommerstevne er vanskeligere enn for den allment anerkjente, lille musikkfestivalen i nabobyen. 

Hva kan menigheten, kirken, stevneledelsen gjøre, da? 

For det første: Forstå leseren. 

En journalist er ute etter å lage en sak som er interessant nok til at den blir lest. Det er med andre ord viktig å forstå journalisten, men enda viktigere å forstå leseren. Hva er det på vårt sommerstevne som er verdt å lese om for en person som i utgangspunktet er likegyldig til hva vi driver på med? 

Antall mennesker som samles på et sted, betyr ikke automatisk at det er interessant å skrive om det. Men grunnen til at de samles, og alle de ulike historiene som dermed befinner seg på ett sted, de kan være spennende å få tak i for journalisten. Det vil være nyttig å være seg bevisst de klassiske nyhetskriteriene: Vesentlighet, identifikasjon, sensasjon, aktualitet, konflikt. 

Kan sommerstevnet knyttes an til disse på noen måte? Det er med andre ord enda viktigere å være opptatt av hva folk vil lese, enn hva dere vil fortelle. 

For det andre: Vær kreativ. 

Er det noe hos dere som kan overraske? Som kan få leserne til å stoppe opp, heve øyenbrynene og med nysgjerrighet lese videre om arbeidet deres? Finn de kreative hodene som kan tenke høyt sammen med dere. Lag gjerne noen ulike forslag til saker og vinklinger, og spør naboen om han kunne tenkt seg å lese noen av disse. Forsøk å gjøre noe uventet. 

For det tredje: Fortell historier. 

Hvert år arrangerer vi i Tro & Medier Skjermfri uke. Vi synes konseptet i seg selv fortjener medienes oppmerksomhet, men merker tydelig at det blir mye mer interessant for mediene når vi finner personer i deres lokalområde som skal gjennomføre dette selv. Da kan disse dele sine tanker på forhånd eller erfaringer i etterkant og skape identifikasjon hos leserne. Den gode historien er fortsatt kraftfull – og det kristne vitnesbyrdet er ikke noe unntak. Det er bare å se til vekkelsen i Asbury i USA eller på Vigeland her i landet, som begge har fått mediedekning i allmenne medier.  

Guds historie skrives fortsatt gjennom mennesker, med spennende, vakre, livgivende, sjokkerende, provoserende, utfordrende og nydelige historier.  

Likevel: Jeg tror faktisk at håpet for Guds menighet til syvende og sist ikke er en mer synlig kirke.  

Jo, frukten vokser frem i det synlige. De gode historiene blir fortalt i det åpne og skal frimodig deles der de blir hørt. Men kraften, næringen og livet hentes gjennom røtter som drikker av kilder som finnes i det skjulte. 
Derfor: Søk Guds rike, drikk av Guds levende vann, ha blikket festet på Jesus. Så skal disse dype røttene gjøre at frukten vokser frem i det synlige. Også for sommerstevnene i mediebildet. 

Dette er en oppdatert versjon av en mediekommentar fra juni 2015.