I ti måneder hadde Einar Otto Stangvik i VG jobbet med artikkelserien «Nedlasterne», som avdekket og oppsøkte personer som hadde lastet ned bilder og filmer av seksuelle overgrep mot barn. Etterpå gikk han på en smell.
Blogginnlegget til NRKbeta, om gravejournalistikkens nye hverdag, er verdt å lese. Ett lite avsnitt som satte seg fast i meg. Det handlet ikke om ondskapen, brutaliteten og de hjerteskjærende inntrykkene Stangvik møtte, men om det som skjedde i etterkant av artikkelserien.
Stangvik forteller at han gikk på en solid smell, og uttaler: – Du føler at du ikke kom noen vei, at du ikke har løst en dritt. Temaet nådde aldri dagsorden i særlig grad, og politikerne børstet skuldra og gikk videre.
Og jeg kjenner at jeg blir utrolig lei meg, provosert og litt maktesløs. Et møte med slik ondskap – hentet frem etter svært krevende og glimrende journalistisk arbeid – må medføre handling! Her kan jeg ikke se at pressen har fulgt opp serien godt nok med å ansvarliggjøre politikere og andre myndigheter til konkrete tiltak. Og jeg kan heller ikke se at politikere og andre myndigheter har gjort nok. For når opplevelsen til Stangvik er at avsløringene ikke nådde dagsorden og at «politikerne børstet skuldra og gikk videre», er det noe som er alvorlig galt. Hvem skal være en stemme for de stemmeløse i denne saken?
PS. VG har igjen løftet frem «Nedlasterne» på forsiden til vg.no. Kan det bidra til fornyet oppmerksomhet? ds
Ill.foto: freeimages.com/Jac Rye
