Tro & Medier skal være sterke forsvarere av pressens viktige rolle i samfunnet. De er sannhetssøkere og de svakes stemme i møte med makta. Også i møte med religiøs makt. Men hva når mediene selv er makta og intervjuobjektene blir utsatt for uredelig journalistikk? Det skal det sterk rygg til å bære. 

9.desember ble programmet «I Guds navn» sendt på TV 2, som en episode i dokumentarserien «Norge bak fasaden». Brunstad Christian Church (BCC) – også kjent som Smiths venner – og Jehovas Vitner blir satt under lupen.  

Her skal programlederne Kadafi Zaman og Janne Amble forsøke å komme på innsiden av det de omtaler som «livet bak de lukkede dørene». Dermed har man satt tonen, og seerne ledes inn i en tro på at vi nå er vitne til viktig gravejournalistikk. Legg på litt mystisk musikk, bruk en fortellerstemme som snakker mørkt og alvorlig, og man har seerne med seg den veien man vil. 

Problemet er at ved å gå programmet litt nærmere etter i sømmene, avsløres forutinntatte holdninger, forhåndsbestemt journalistikk og en dramaturgi som brukes for å bekrefte historien man har bestemt seg for å fortelle. 

BCC forklarer godt – og ganske så elegant – på sine nettsider hvordan de opplevde kontakten med TV 2 og Novemberfilm. De oppsummerer på følgende måte: «Den tydelige røde tråden i serien er å avsløre miljøer som er skadelige for samfunnet. Av den grunn valgte vi å ikke stille til intervjuer i episoden «I Guds navn». Vi har ingenting å skjule, og har svart på alle påstander vi har blitt forelagt.» 

De velger derfor å si nei til å være med i programmet. Taper de på det? Umulig å si, for de hadde kanskje tapt uansett. Det er forståelig at de ikke deltar, ikke minst basert på tidligere erfaringer med forutinntatte medier.  

Dessverre er de ikke alene i å oppleve at agenda er satt på forhånd og historien er bestemt. Jeg har møtt andre som forteller det samme: Man gir mediene inngang, og opplever i etterkant at man egentlig bare gav dem materiale som kunne – med varierende grad av redelighet – klippes til for å fortelle historien journalisten har bestemt seg for å presentere. En journalist sa en gang til meg at 90 prosent av vinklingen er avgjort på redaksjonsmøtet. Det er dypt problematisk, og «Norge bak fasaden» viser hvorfor. 

Derfor forstår jeg at BCC sier nei. Men skaden er allerede skjedd. Menighetspedagog Gunnar Edvard Nielsen Gundersen skriver på Twitter: «At de velger det vekk gir signal om at de har noe å skjule.» Dermed er BCC satt sjakk matt. 

Når i tillegg man klipper inn Hilde Langvann fra Hjelpekilden, som forklarer at slike miljøer har et verdensbilde der journalister er styrt av Satan, kjenner seeren at han blir opplyst. Man forstår hvorfor BCC ikke vil være med i programmet, de tror jo at mediene er djevelens medløpere. Men igjen: Problemet er at BCC sterkt benekter at dette er et verdensbilde de har. Det gjør ikke så mye for TV 2. De har fått fortalt sin historie, uavhengig av sannhetsgehalt. Trolig viser Langvann til andre miljøer enn BCC, men det forsvinner elegant i klippen, til fordel for dramaturgien. 

Religionskritikk er viktig og nødvendig. Der kan maktmisbruk og ukultur avdekkes. Derfor har vi i Tro & Medier gjentatte ganger tatt til orde for å heve status for god livssynsjournalistikk – og dermed også heve livssynskompetansen blant norske journalister. Det må skje i utdanningen, i ansettelser, i redaksjonsmøtene, i tema som tas opp i journalistlag og på Nordiske Mediedager.  

Samtidig er mediekritikk viktig, og jeg undres over hvorfor ikke vi snakker mer om pressens makt og skadene som kan oppstå når journalister har bestemt seg på forhånd. Da skaper man et nyhetsbilde ut fra egne overbevisninger og fordommer – og det man møter i sin vei brukes som et middel til å bekrefte dette. Da går pressen fra å bli sannhetssøkere og den svakes stemme, og over til å bli sensasjonssøkere og en maktstemme. «Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!» står det helt til slutt i Vær Varsom-plakaten. Jeg er redd TV 2 og Novemberfilm i dette tilfellet glemte det punktet helt.  

Kommentaren kan fritt benyttes med kildehenvisning.