Lytt til radiokommentaren med intro (og uten intro)
Det er imponerende og gledelig hva bergenserne har fått til med dette arrangementet, der Medie-Norge samles i Bergen for faglig oppdatering på høyt nivå. I løpet av to tettpakkede dager fikk vi blant annet en titt bak kulissene på programmer som har gjort suksess, medietoppene barket sammen til spennende debatter, teknologene forsøkte å se hva fremtiden vil bringe oss og redaktører gav oss innsikt i noen av deres etiske vurderinger.
Men det var noe jeg savnet. Spørsmål rundt menneskers tro og livssyn var fraværende, slik det i all hovedsak har vært i de fem årene jeg har vært til stede på Nordiske Mediedager.
I og for seg er det ikke så alvorlig om dette kun hadde vært et spørsmål om innhold på en mediekonferanse. Problemet er at jeg tror det gjenspeiler mediebransjens generelle forhold til tro og livssyn. Det er i all hovedsak et ikke-tema. Jeg tror ikke, som noen kristne av og til hevder, at journalister generelt er fiendtlig innstilt til kristentroen. Det er rett og slett bare et tema som ikke er relevant for dem, og som man dermed i utgangspunktet ikke finner plass til i mediebildet.
Hilde Kristin Dahlstrøm, høgskolelektor ved NLA og forfatter av boken Kors på halsen? Innføring i livssynsjournalistikk, gjorde i 2011 en undersøkelse blant utvalgte sørlandsaviser, «Gud i sørlandsmediene». Der fant hun at i kun to prosent av sakene var tro og livssyn et sentralt aspekt. Redaktørene forklarte dette med at «temaet har lav status og liten interesse blant journalistene, og at de mangler kunnskap om saksområdet».
Lav status, liten interesse og manglende kunnskap. Hvis redaktørenes analyse er riktig, bør det blinke noen varsellamper i redaksjonslokalene. For hvorfor er tro og livssyn viktig for journalistikken?
For det første: For å forstå samfunnet, må man forstå menneskers livssyn. Alle har et livssyn, også ateister og agnostikere, og dette livssynet former verdier, handlinger og hva man anser som viktig og uviktig, rett og galt. For å forstå globale konflikter, politikk, idealisme og sentrale verdispørsmål, må man forstå menneskers livssyn. Om man ikke forstår dette, er min påstand at man som journalist har en blindsone i sin samfunnsforståelse, og dermed samfunnsanalyse. Og valg av saker, vinkling og intervjuobjekter lider under denne manglende kunnskapen.
For det andre: I tillegg er dedikert livsynssjournalistikk – saker der tro og livssyn er sentrale element – et område som er underrepresentert i mediebildet, slik undersøkelsen til Dahlstrøm viser. Dermed unnlater mediene å speile samfunnet og formidle viktig kunnskap om menneskers tro. Og manglende kunnskap kan i verste fall gi grobunn for farlige fordommer, uavhengig av hvilke livssyn som møter disse. Manglende livsynssjournalistikk fører også til at pressen ikke er den nødvendige maktkritikeren de skal være, også inn i disse miljøene. For på sitt beste kan pressens kritiske blikk bidra til å avsløre løgn og fremme sannheten. Og det er noe trossamfunn bør møte med stor takknemlighet.
For det tredje: Det er ikke slik at journalister er løsrevet fra sitt livssyn og sin historie. En journalist kan aldri være helt objektiv, og skal heller ikke være det, mener jeg. For forståelsen av rett og galt, løgn og sannhet, godhet og ondskap vil være en journalists gode følgesvenner og nyttige veivisere. Faren oppstår hvis man ikke er seg bevisst eget livssyn. Da vil denne blindsonen i eget liv lett gå ut over evnen til å behandle mennesker man er uenig med på en rettferdig måte, og ubevisst blir man mer subjektiv i sin journalistikk enn godt er.
Så jeg utfordrer Nordiske Mediedager til å sette tro og livssyn på plakaten for kommende arrangement. Og at både journalistutdanninger og redaktører arbeider aktivt for å løfte opp statusen til et svært viktig område for journalisters og publikums samfunnsforståelse. Slikt blir det bedre journalistikk av.
Mediekommentaren kan benyttes fritt med kildehenvisning
