Engasjementet har væt stort etter at Siw Kristin Sællmann ikke fikk bruke kors i NRKs nyhetssending. Hvordan i all verden kan et lite, diskret kors vekke så store reaksjoner?
For det første: NRKs holdning til bruk av kors i nyhetssendingene er til en viss grad forståelig. Selv om jeg mener at det var en overreaksjon, er det ikke vanskelig å se relevansen i de faglige argumentene som brukes. For NRK handler dette først og fremst om å ivareta journalistisk integritet og ikke ha en fremferd eller påkledning som forstyrrer kommunikasjonen, enten med seerne eller med intervjuobjektet.
Problemet oppstår når forbudet gjøres på bakgrunn av noen – ukjent hvor mange – henvendelser. Da oppleves dette som et knefall for en liten minoritet – ukjent hvem – som ikke ønsker å se dette lille korset rundt halsen. Mange kristne opplever dette som en begrensning av friheten til å uttrykke sin tro. De har behov for å si ifra for å ivareta den kristne tros plass i offentligheten. Og sett i lys av Stålsett-utvalgets utredning «Det livssynsåpne samfunn», fremstår NRKs holdning som å bevege seg baklengs inn i fremtiden. Samfunnet, og den offentlige debatten, blir fattigere om sekularitetens nøytralitetsforståelse blir idealet.
Samtidig finner vi mange som gjør dette til en debatt om norske verdier. Og dette er et større problem for meg som kristen enn et kors rundt halsen på en journalist. Disse peker gjerne på innvandrere generelt og muslimer spesielt som grunnen til at korset oppleves som støtende. Norsk kultur er under angrep, hevder de, og det må tas nødvendige grep – ikke minst i innvandringspolitikken – for å bevare Norge som et kristent land. Og i neste setning viser de gjerne i ord og holdning at den kristne tro har lite eller ingenting å bety for dem. Når korset dermed blir gjort til et symbol for norsk kultur, må jeg som kristen si ifra. For da har vi beveget oss bort fra det som er korsets egentlige budskap: Guds kjærlighet til menneskene og Jesu frelsende død for oss.
Korset handler om å elske oss som ikke fortjener det, vise omsorg mot oss som motarbeider Gud, å gi avkall på sitt eget for å gi mennesker det evige livet – om en guddommelig kjærlighet og nåde som sprenger alle grenser for sunn fornuft.
Når så korset dras ned i en søle av fremmedfrykt, er min bønn at vi som kristne må få løfte det opp, vaske sølen av det og igjen la korset skinne og vise vei til Gud. Hvordan kan det skje? Ved at vi i ord og handling viser Guds kjærlighet og lever ut Jesu nåde til våre medmennesker. Da kan korsets budskap igjen bli hørt og tatt imot i landet vårt.
Kommentaren kan benyttes fritt med kildehenvisning
