Etter KrF-leder Kjell Ingolf Robstads avgang som statsråd og partileder, ble Erik Andreassen, pastor i Oslo Misjonskirke Betlehem, kontaktet av VG og Dagbladet med spørsmål om Robstad-saken. Han fant det ikke riktig å kommentere enkeltsaker, men viste til innlegg han hadde skrevet i sosiale medier. VG godtok Andreassens svar, men Dagbladet gav seg ikke, og deres arbeidsmetoder førte til at pastoren gikk ut på Twitter og Facebook og kritiserte dem. Dette har skapt stor oppmerksomhet, og i siste episode av podkasten «Tut & Mediekjør» var Andreassen gjest. Her forteller han om sin opplevelse av de journalistiske metodene, og saken blir diskutert i podkasten. Episoden anbefales varmt, ikke minst for (kristen)ledere som vil øke bevissthet rundt og kompetanse på hvordan man skal forholde seg til journalister.  

Det er fire punkt jeg sitter igjen med etter å ha hørt denne episoden, ikke minst gjennom Andreassens måte å møte saken på: 

1. Åpenhet

Pastoren møter saken med stor åpenhet. Han gjentar flere steder at han gjerne snakker om menigheten og dens teologi – også om samlivsetikken – men det må gjøres i riktig kontekst. Det er et eksempel til etterfølgelse. En av medienes viktigste oppgaver, er å være maktkritikere, og om de opplever at (kristen)ledere skjuler noe eller holder noe tilbake, vil gjerne journalisten «våkne» og begynne å grave. Hva og hvorfor holdes noe tilbake?  

Det kan være tilfeller der man av ulike grunner ikke kan eller skal gi ut informasjon – det mest åpenlyse er at Andreassen selvsagt sa nei til å begå lovbrudd og gi journalisten menighetens medlemslister. Men om man må holde noe tilbake, bør man så langt som mulig forklare hvorfor man ikke kan dele informasjonen man har. 

2. Grunnleggende respekt for mediene

Andreassen uttrykker stor respekt for pressefolk og viktigheten av deres arbeid. På sitt beste, sier han i episoden, er de som de gammeltestamentlige profetene. De avslørte, fikk ting frem i lyset, viste sannheten og kritiserte konger – med fare for eget liv.  

Dette er utrolig viktig. Jeg har dessverre møtt menighetssammenhenger der man – direkte eller indirekte – uttrykker en generell mistillit til pressen. Jo, journalister kan og bør være gjenstand for kritisk søkelys, og noen ganger går de over streken. Da har vi Vær Varsom-plakaten som etisk rammeverk. Men også de gangene det ikke foreligger brudd på denne, er det viktig å drive god mediekritikk. Samtidig må ikke det formidles som generell holdning til mediene, om at de bedriver «fake news» og formidler usannheter eller tendensiøse nyheter. De eneste som tjener på manglende respekt for mediene, er maktpersoner. For i et samfunn der man ikke har tillit til maktens vaktbikkje, vil det være få stemmer som med troverdighet kan ta til orde i møte med maktovergrep. 

Les også mediekommentaren: Blir journalistikken preget av journalistens verdensbilde? 

3. Saklig mediekritikk

Så kritiserer Andreassen Dagbladet i denne saken, med rette. Men han gjør det ikke i generelle vendinger, og han gjør heller ikke seg selv til offer. Han er saklig og konkret, viser til konkrete spørsmål og hendelser og setter det inn i konteksten av Robstad-saken.  

Igjen: Vi trenger mediekritikk. Dersom vi skal styrke tilliten til norsk presse og bidra til at de fremmer sannhet i samfunnet, må god mediekritikk utøves. Men begreper som «fake news» og «MSM» (Main Stream Media) bidrar ikke til det. Det er bare en generell undergraving av pressens viktige samfunnsoppdrag. 

Les også mediekommentaren: La oss be for mediene! 

4. Behov for faglighet og erfaring

Andreassen forteller kort om en interessant episode der generalsekretæren i Misjonskirken Norge også var blitt kontaktet. Han har, ifølge Andreassen, mindre medieerfaring og uttalte seg på en måte som han i ettertid så var feil. Det er pr nå usikkert om Dagbladet er villige til å korrigere denne feilen, siden saken ikke er publisert. De har ikke respondert på generalsekretærens kontakt med dem. Men uansett viser episoden at det kan være klokt å ha presseerfaring, enten for lederen selv eller i det minste blant medarbeiderne. Det er ikke sikkert at man trenger å leie inn dyre kommunikasjonsbyråer, men det vil være klokt å ha mediehåndtering som en del av ledergruppens verktøykasse – både i møte med kriser og i møte med andre episoder der journalister ønsker uttalelser fra lederen. Her kan nok også kristenledere med fordel snakke med hverandre, dele erfaringer og be om råd. 

Les også mediekommentaren: Den gamle damen og Trump 

Dette skulle egentlig bare være en kort anbefaling, men det ble plutselig en del mer. Uansett: Takk til pastor Erik Andreassen og til «Tut & Mediekjør» for viktig og god podkastepisode!