Da jeg våkent torsdag 24.februar og hørte at Russland hadde angrepet Ukraina, så satt det seg en stor klump i magen min. “Nei, kjære Jesus, hjelp!” Jeg brukte litt tid på å fordøye nyheten, før jeg orket å gå inn på noen aviser for å se hva som var skrevet. Det jeg så var rystende. Vi kunne vel alle kjenne på avmakt og hjelpeløshet den dagen. Goliat mot David. Jeg fant meg selv på kne, dekket i tårer og snørr noen timer etterpå. I bønn for Ukraina og menneskene som så urettferdig står midt mellom en stormakt og dens mål. Klumpen i magen letnet litt etter den bønnen.

I frykt for å bli for overveldet og knust, valgte jeg å ikke lese mer aviser eller å se mer nyheter den dagen. Jeg husket for godt hva flyktningkrisen fra Syria gjorde med meg. Bilder og smerte som satte seg, slik at det av og til var vanskelig å gjennomføre dagens gjøremål. Orker jeg dette igjen? Jeg har ikke kapasitet til å bli mer knust nå og til stadighet bære på denne avmakten og fortvilelsen. Smerten av å ikke kunne hjelpe nok. At mennesker, i Europa, akkurat nå lider og lever under umenneskelige forhold. Jeg valgte å se vekk. Valgte å mestre dagen min. Valgte å lukke hjertet mitt, for å ta vare på meg selv og mine nærmeste.  

Og mens jeg sitter her og skriver, kjenner jeg at jeg skammer meg litt. For det er et enormt privilegium jeg har, at jeg faktisk kan VELGE vekk smerten, sorgen, sjokket, ubehageligheten. Men er det greit?  

Hva sier Bibelen om dette?   

I Matteus evangelium kapittel 25 forteller Jesus en lignelse om hvordan mennesker møter andres nød: «Jeg var sulten, og dere ga meg mat. Jeg var tørst, og dere ga meg vann. Jeg var en fremmed, og dere åpnet hjemmet deres for meg. Jeg var naken, og dere ga meg klær. Jeg var syk, og dere tok hånd om meg. Jeg var i fengsel, og dere besøkte meg», sier kongen i lignelsen og utfordrer oss på hvordan vi møter mennesker i nød. Han fortsetter: «Jeg forsikrer dere at når dere gjorde dette mot en av mine minste brødre og søstrer, da gjorde dere det mot meg!» 

Å følge Jesus innebærer å være villig til å la menneskers nød gå inn på oss og gi praktisk hjelp til dem som trenger det. I en annen sammenheng, i Apostlenes gjerninger kapittel 2, står det om mennesker som hørte det kristne budskapet: «Da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til apostlene: hva skal vi gjøre?»  

Jeg tror det finnes to grøfter å havne i i møte med krigen i Ukraina. Den ene er hvor vi av frykt leser og sjekker alt av nyheter for å til enhver tid vite hva som skjer, kjøper inn overlevelsespakker og jod-tabletter for å få kontroll på det man kan ha kontroll på, utav frykt. Eller at man ser litt vekk, lukker hjertet sitt litt, fokuserer på egne utfordringer og oppgaver for å distrahere seg selv, utav frykt. Jeg tror ikke noen av disse ytterpunktene er fruktbare.  

Jada, det er ingenting i veien med å være forberedt for enhver situasjon (til alle speiderne der ute) eller å beskytte hjertet sitt for overveldende inntrykk (til alle omsorgspersoner der ute).  

MEN det jeg egentlig vil frem til, og som jeg prøver å si til meg selv i denne situasjonen er: Hvor kommer det fra? Hva driver meg? Kan jeg inneha en overnaturlig fred selv om jeg ikke «får» forberede meg eller beskytte meg? 

Jeg tror at når Gud kaller, og det stikker oss i hjertet, og vi gjør det vi opplever vi skal gjøre for våre minste, vil vi få nåde til å stå og gå i det også. Og fredsfyrsten vi følge oss. Når Gud kaller, vil Han også gi oss nåde til å la oss stikkes litt i hjertet, for å gi oss en bit av sitt hjerte. På sitt beste kan mediene være et Guds redskap for å gi oss slike «stikk» i hjertet, for å formidle nøden og smerten slik at vi kan bringe Guds godhet til mennesker. Slik at vi kan være Hans hender, føtter, armer, ben, øyne, øre, munn og hjerte her på jorden. Det er min bønn i hvert fall. At jeg skal våge å la meg «stikkes» nok i hjertet til at jeg går ut til mine medmennesker i Hans fred, Hans nåde, Hans Ånd.   

Kommentaren kan fritt benyttes med kildehenvisning.