Trenger vi egentlig den kristne julen? Er tiden inne til å omdanne den kristne julen til en ikke-religiøs vinterfest? Vi er tross alt et land med en rekke ulike livssyn, og om man ønsker å være inkluderende, må vi spørre oss om hvilke konsekvenser det skal få. Men er det nødvendigvis gitt at svaret blir at Jesusbarnet og englesang plasseres på museumshyllene som et koselig minne over fortidens jul?

Denne diskusjonen oppstår ofte rundt disse tider på året og har gitt ulike utslag, noen mer kuriøse enn andre. For noen år siden valgte en skole å sende ut et skjema der foreldre skulle krysse ut hvilke sanger det var ok at barnet deres skulle få synge. NRK Super valgte i 2020 å omskrive «Du grønne glitrende tre» til at stjernen skulle minne oss om «vår jul». Og på NRKs julekonsert året etter var «Tenn lys» omskrevet og kristne referanser fjernet. Selv om alle disse beklaget, er de eksempler på et større problem, nemlig at de utviser en usikkerhet når det kommer til skjæringspunktet mellom livssynsmangfoldet og det kristne julebudskapet. Konsekvensen blir en berøringsangst for den kristne historien, og den naturlige responsen blir dermed å gjemme julens religiøse og egentlige innhold bort. Argumentasjonen virker å være båret av to premisser:

1. a) «Alle skal føle seg inkludert i julefeiringen»

Dette er et premiss det er all grunn til å støtte og heie frem. For selv om julen er en kristen høytid, er det også en nasjonal (og global) feiring som inkluderer mennesker fra en rekke livssyn.

1. b) «Inkluderingen skjer ved å gjøre julehøytiden sekulær»

Dette virker å være den automatiske konsekvensen av at alle skal inkluderes. Og det er her det går galt. For er det virkelig slik at vi klarer å skape en slags «nøytral arena» for julefeiringen om vi fjerner spor av det kristne julebudskapet? Nei, livssynsnøytralitet er en misforståelse, og vi løser ingenting ved å la religiøse høytider fremstå så sekulære som mulig. Det eneste vi oppnår, er å styrke et ateistisk eller et sekulært verdensbilde, der Gud enten ikke finnes eller ikke har noen relevans for tilværelsen. En slik holdning styrker ikke et livssynsåpent samfunn, tvert imot.

Derfor har jeg lyst til å utfordre skoleledere, medier og offentlige institusjoner på følgende:

Bidra til å skape et livssynsåpent samfunn

Vi trenger et samfunn der mennesker kan tro trygt og få innsyn i andre menneskers tro, med senkede skuldre – både hos seg selv, venner, klassekamerater, familie og andre. Den beste form for inkludering er om man bidrar til kunnskap og forståelse mellom mennesker. Der denne kunnskapen og forståelsen mangler, vil fordommer oppstå. Fordommer avler forakt, som igjen avler hat. Derfor er sekulariteten et lite egnet svar for et godt samfunn, og de religiøse høytidene er glimrende arenaer for å gi innsyn og forståelse i andre barns tro. 

Ta religiøse barn på alvor

Mange barn har en religiøs tro. Men dette er ikke uproblematisk for dem, selv i vårt land. Det kan handle om han som blir mobbet fordi han er kristen, den muslimske jenta som opplever å bli satt sammen med terroristen fra nyhetsbildet eller den jødiske gutten som opplever et økende jødehat i sin hverdag. Skoler, NRK Super, offentlige institusjoner – jeg velger i samme slengen å ta med influenserne barna følger med på – har både en mulighet og et ansvar for å være viktige stemmer for religiøse barns rett til å tro fritt. 

Vi trenger innhold på NRK Super der julens budskap naturlig og positivt er til stede, med kristne rollemodeller barna kan kjenne seg igjen i. Og vi trenger skoleledere som lar barnet i krybben få en helt sentral rolle når man markerer denne høytiden. Ikke misjonerende – det ansvaret ligger hos kristne – men som et viktig bidrag til å forstå høytiden vi går inn i.

Ta landets historie og verdier på alvor

Vi kan ikke forstå vår historie og våre verdier uten å kjenne til den kristne troen. Vi kommer fra et sted. Vår historie har formet oss. Og verdier som er viktige for oss, har noen røtter. Det er historier som er felles for vår kultur. Grunnloven omtaler det som «vår kristne og humanistiske arv». Slik sett må vi ta på alvor at kristendommen står i en spesiell stilling i vårt samfunn. Et livssynsåpent samfunn er ikke et livssynsrelativisisk samfunn. Vi har tatt et valg på hvilke verdier vi ønsker å bygge landet på; og en del av det bildet handler om å markere de kristne høytidene med den største selvfølgelighet.

Hvilken verdi har egentlig julens budskap – ikke bare til kristne, men til mennesker av alle livssyn? En tur inn i den fattige stallen kan være en nødvendig motvekt mot gavepress og overforbruk. En tur ut på markene gir oss den vakre og høyaktuelle sangen om fred på jord. Og i juleevangeliets persongalleri møter vi mennesker fra svært ulike sosiale sjikt og kulturer som samlet seg rundt krybben, rundt Jesusbarnet som var født. Det er grensesprengende, uansett hva man måtte mene om hvem dette barnet er.