Den er i samme kategori som den jeg fikk høre av min sjef i butikken jeg jobbet i som student, og jeg hadde uttalt noe jeg ikke var sikker på: «Her tror vi ikke. Vi vet. Det er i kirken man tror». Han sa det med glimt i øyet og var nok ganske fornøyd med sin slagferdighet. Men både mannen i kommentarfeltet og min tidligere sjef i klesbutikken bommer, med en påfølgende vurdering av den kristne tro på helt feil premisser. Problemet er at holdningen er utbredt og hindrer at mennesker får et levende møte med den sanne Gud. 

La meg bare si det med en gang: Alle tror. Ikke i betydningen: «Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror det». Tro som uttrykk for usikkerhet er en helt annen betydning av ordet og trolig (!) årsak til den feilaktige forståelsen av sammenhengen mellom tro og sannhet. Nei, når vi snakker om tro i denne betydningen, handler det om hva vi anser som sant og hva vi har tillit til, altså en tro som preger alle mennesker, hele tiden. Reformatorene viste til tre aspekt ved troen: notitia, assensus og fiducia. Notitia er troens innhold, kunnskapen om hva man tror på og ikke tror på. Assensus er den intellektuelle tilslutning til troens innhold, at man holder denne kunnskapen for sant. Til sist handler fiducia om den personlige tillit, at man velger å stole på troens innhold og la livet preges av dette.  

Et veldig enkelt eksempel: Når jeg står opp om morgenen og skal opp en etasje, har jeg kunnskap om at (1) jeg må bruke trappen for å komme meg opp og (2) at trinnene vil holde vekten av meg og ikke rase sammen. Det er troens notitia. Dette må jeg velge om jeg vil tro på, i betydningen holde for sant. Assensus er å gi sin intellektuelle tilslutning til at trappen trygt kan bringe meg opp en etasje. Til slutt må jeg også gi min personlige tilslutning til denne troen, ha tillit til at trappen trygt fører opp en etasje – og det får konsekvenser for mine handlinger. Det er troens fiducia . Slik er hele vårt liv bygd opp. Alle våre valg og vaner baserer seg på troens tre aspekt. Vi kan ikke bevise alt. Jo, jeg kan bevise at trappetrinnet holder nå, men det er ingen bevis for at det holder i morgen. Men gjennom hverdagen samler vi en rekke erfaringer som i sum gir oss gode grunner for å tro, både holde for sant og ha tillit til. Disse er helt nødvendige forutsetninger for et sunt liv. Alternativet er bunnløs usikkerhet og engstelse. 

Dermed henger tro og sannhet uløselig sammen. For tenk om jeg tror på påstanden om at melk er sunt, mens sannheten er det motsatte? For noen tiår siden kunne vi se leger som reklamerte for sigaretter, og i en reklame skal en lege ha ytret: «For de som har hjerte med uro og kluss, er Tiedemands sigaretter et pluss». Folk trodde på det, men sannheten var en annen. 

Tro uten sannhet er farlig. Derfor må vi som kirke alltid være sannhetssøkende og forkjempere for sannheten. I møte med ulike livssyn, religiøse eller ikke-religiøse, i møte med medienes mange budskap og i møte med vedtatte sannheter i kulturen må vi alltid spørre: Er det sant? Tåler denne påstanden sannhetens kritiske søkelys? Vi må ønske velkommen mennesker som stiller spørsmål ved det vi tror på – og vi må som kirke utruste hverandre til å kunne svare sant og troverdig. For hvis ikke det vi tror på er sant, kan vi bare kaste kristentroen på historiens skraphaug. Her har menigheter et ansvar for å bygge en levende, apologetisk bevissthet inn i trosopplæring og forkynnelse. Jeg vil ubeskjedent peke på Damaris Norge, en del av vårt arbeid i Tro & Medier, som et viktig kompetansemiljø for å bygge en apologetisk kultur inn i kristne fellesskap. 

Dette handler ikke om skråsikkerheten som ikke kan erkjenne at vi ser stykkevis og delt. Men det handler enda mindre om usikkerheten, som nølende sier at vi tror på Gud, men vi er ikke sikre. Det handler om hva vi holder for sant i våre liv og hva eller hvem vi har tillit til. Så er jeg overbevist om at den kristne tro, tilliten til Gud, vil vise at Gud er til å stole på – og at sannhet og tro er uløselig knyttet sammen i ham. 

Kommentaren kan fritt benyttes med kildehenvisning.