Er du en av dem som nettopp har begynt å se på «Spillet» på TV2, eller har planer om å se programmet? Da vil denne teksten inneholde noen avsløringer fra starten av serien. Sånn, da er du advart.
TV2 har gjort suksess med sin nye realityserie «Spillet», et sosialt overlevelsesspill der reglene ikke er kjent på forhånd. Tolv deltakere skal bo sammen under samme tak, de skal delta i konkurranse og opparbeide seg immunitet og penger, før en etter en stemmes ut daglig og sendes hjem. Eller …? Her er en twist jeg ikke trenger å avsløre.
I første program får de umiddelbart beskjed om å stemme ut en av deltakerne, til deres store overraskelse. Siden det oppleves for brutalt å gjøre dette allerede den første dagen, blir de enige om at alle skal stemme blankt for å ikke sende noen hjem med en gang. Alle holder denne avtalen, bortsett fra Subjekt-redaktør Danby Choi. Han sender ut skuespiller Anette Hoff. Denne handlingen betraktes gjennom serien som Sviket med stor S. Harald Eia, en av fem personer som er med gjennom serien som et slags kommentatorpanel, sammenligner det med arvesynden, historien fra starten av der ondskapen kom inn i tilværelsen.
Jeg har lurt på dette: Hvorfor er deltakerne, og vi seere, så sinte på Danby Choi? Strengt tatt er disse tolv med i et realityprogram som heter «Spillet», der målet er å vinne konkurransen. Min teori er: Vi er skapt for tillit og tilhørighet.
Vi er relasjonelle skapninger som er avhengige av å kunne stole på noen, å kunne gå sammen med noen og lene seg på noen man er trygg på ikke vil svikte denne tilliten. Den gode samhandlingen mellom mennesker baserer seg på tillit, at den andre snakker sant og ikke lyver, at den andre står ved sine løfter og ikke svikter. De aller fleste har historier å fortelle om hvor vondt det var når de opplevde svik i viktige relasjoner.
Samtidig er jo «Spillet» bare et spill; hvorfor reagerer vi da så sterkt? Rent rasjonelt anerkjenner jeg denne innvendingen. Danby Choi argumenterer også på denne måten. Likevel er all sympati hos meg rettet mot personer som Anette Hoff, som blir løyet til, og Erik Thorstvedt, som står ved løftene sine.
Utfordringen oppstår når spillet ikke lenger bare er et spill, men også handler om relasjoner. Eller når noen forkaster relasjoner til fordel for å vinne et spill. «Den som er med på leken, må tåle steken» blir for brutalt når mennesker kommer litt nærmere hverandre. Det er de samme mekanismene som gjør seg gjeldende hos paret som har bestemt seg for å ha uforpliktende sex (strengt tatt et selvmotsigende begrep), men som underveis oppdager at det visstnok fulgte med noe på veien, noen følelser, noen relasjoner, noe tilknytning.
Vi er skapt for tillit og tilhørighet.
Hvordan ville Gud gjort det som deltaker i «Spillet» på TV2? Spørsmålet er kanskje litt søkt, på grensen til respektløst. Likevel: Han hadde gjort det elendig.
For Gud kan ikke lyve, sier Bibelen. Og «er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv», sies det også om Gud.
Og vi er skapt i Guds bilde, for å gjenspeile ham i våre liv.
Derfor er vi sinte på Danby. Han har strengt tatt ikke gjort noe galt, han spiller bare spillet. Men ryggmargsrefleksen forteller at vi ikke skal svikte mennesker som stoler på oss. Kritiserer jeg «Spillet» eller Danby med denne teksten? Nei, egentlig ikke. Jeg er en ivrig seer selv. Men det kan være nyttig å gjøre seg noen refleksjoner underveis, som tilskuer til dette sosiale overlevelsesspillet. På sitt beste kan realityserien utfordre oss til å ta gode valg i eget liv: Er jeg til å stole på? Gjenspeiler jeg Gud i mine relasjoner? Han forblir trofast også når andre er troløse.
