Hvorfor slutter nordmenn å tro på Gud?

Så fortsetter Harald Eia med en interessant analyse. Hva er det som gjør at statistikken peker så dramatisk nedover? Hans konklusjon er at vår trygghet og velstand gjør at vi i mindre grad trenger Gud i livene våre. Vi har gått fra en tilværelse med såpass stor grad av usikkerhet at vi trengte Gud som en forsikring, en trygghet i tilværelsen, til et samfunn der vi stort sett har det vi trenger. Eia påpeker at i stedet for å si «om Gud vil», sier vi «om jeg vil». Han har bibelsk belegg for denne mekanismen:  

Etter at israelsfolket hadde rømt fra fangenskap i Egypt og blitt ledet av Gud i 40 år gjennom ørkenen, stod de en dag på bredden til elva Jordan, klar til å gå inn i det lovede landet. Da får de høre følgende ord fra Moses: «Nå vil Herren din Gud føre deg inn i det landet som han med ed lovet dine fedre, Abraham, Isak og Jakob, å gi deg, med store og vakre byer som du ikke har bygd, velfylte hus som du ikke har fylt, utgravde brønner som du ikke har gravd, vinmarker og oliventrær som du ikke har plantet. Når du så har spist og er blitt mett, vokt deg da så du ikke glemmer Herren, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset.»  

Vokt deg da så du ikke glemmer. På mange måter kan man si at for gudstroen er velstand farligere enn motstand. Man føler at man ikke trenger Gud, akkurat slik Eia hevder i «Sånn er Norge». Men gjør det Gud mindre sann? Har vi mindre behov for frelse i Norge anno 2020? Nei, helt fra syndefallet i Edens hage har mennesket vært avhengig av en redning som er større enn oss selv. Det forandrer seg ikke i vårt lille kapittel av historien. Ondskapen er fortsatt reell; mennesket kommer fortsatt til kort i møte med sin egen synd. Selv om vi vegrer oss for å kalle det for synd. Om løsningen i møte med vår ondskap er økt velstand eller ytre rammeverk som øker følelsen av trygghet, er vi ille ute. Da vil vi nyte oss like inn i fortapelsen.  

Derfor er det ikke riktig det Harald Eia også hevder, at «religion handler først og fremst om følelser». Jo, menneskers tilslutning til en religion handler nok i stor grad om følelser. Vi leter etter mening i tilværelsen, etter at noen større enn oss selv bryr seg og bærer oss gjennom livet, etter noen som redder oss ut av uføret vi setter oss i – gang etter gang. Men i det lange løp er ikke den kristne tro en livsfilosofi som skal gi mennesker gode følelser. I så tilfelle hadde det vært uvesentlig om det var bygd på sannhet eller en livsløgn, så lenge det fungerte. Hele Bibelens budskap er historisk orientert, om hendelser som har skjedd på konkrete steder og tidspunkt, med reelle personer. «Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord», skriver apostelen Johannes i sitt første brev. Og i sitt første brev til menigheten i Korint satser Paulus hele den kristne tro på ett kort: At Jesus virkelig og fysisk stod opp fra de døde. Uten det, kan vi bare skrinlegge hele kristendommen. 

Hva skal vi da gjøre, vi som med sorg ser statistikken peke i motsatt retning av hva misjonsoppdraget tilsier? Jeg skal ikke forsøke meg på en «quick fix», men jeg vil likevel dele noen tanker: 

For det første må vi gjenoppdage oppdraget vi som kirke har fått. Det er å forkynne evangeliet for alt som Gud har skapt, å gjøre nye mennesker til disipler, å være Jesu vitner. Alt vi gjør som menighet, som kristent fellesskap, må sikte seg mot det oppdraget. 

For det andre må vi være «sannheten tro i kjærlighet», for å låne ord fra Paulus. Begge to, sannhet og kjærlighet – kan man våge seg å omskrive det til fakta og følelser? – må være med. Om sannheten mangler, blir det en behagelig livsløgn. Om kjærligheten mangler, blir det kald rettroenhet. 

Og for det tredje må vi øve oss opp i det John Stott kaller for dobbel lytting. Vi trenger å lære oss både å lytte til Guds ord og vår samtid. Lytte til Guds ord, også for å læres opp i hvilke svar kristen tro har på samtidens spørsmål. Det er apologetikkens viktige rolle. Og lytte til vår samtid. For om vi ikke lytter og forstår menneskene rundt oss, vil vårt budskap og våre svar ikke møte menneskers behov – og de vil trekke likegyldig på skuldrene over det som er verdens viktigste budskap.  

Derfor fortjener Harald Eia en stor takk for å reise spørsmålet. Håper vi kristne tar det på det største alvor. 

Kommentaren kan fritt benyttes med kildehenvisning.