De siste to årene har vi uten stopp måttet forholde oss til bekymring og frykt som spres gjennom våre mange mediekanaler. Covid19 var det store stygge viruset vi visste så lite om. Usikkerheten var på mange måter overveldende og beskjedene gjennom mediene var mange og varierte. Hele hverdagen vår ble snudd på hodet, restriksjonene ble mange og usikkerheten og frykten vokste. Vi er mange som har brukt utallige timer på Covid19 bare i våre egne hoder, tanker om bekymringer, frykt for sykdom og død. Hva ville fremtiden bringe? Og når kunne vi gå tilbake til å klemme alle de vi er så glade i, uten å bekymre oss for hva det kan føre til? 

Som om ikke Covid19 var nok, gikk det ikke mange dager mellom gjenåpning og Putins krigserklæring mot Ukraina. Det er plutselig krig i Europa, i vår bakgård. Det er dessverre ikke uvanlig at det kriges i verden. Det har sjeldent, om noen gang, forekommet at det er fred overalt på jorden til samme tid. Vi som lever her i Norge har derimot hatt fred lenge. Vi opplever en trygghet her i vårt lille land, på relativt god avstand til det som virker truende og skummelt. 

Medienes makt

Mediene har kunnet velge i hvilken grad de vil dekke krigene på andre siden av verden, og vi som folk har kunnet velge hva og hvordan vi vil observere kriger i land langt borte. Det som før var på en «behagelig» avstand, på godt og vondt, er plutselig kommet til et land nært oss.  Til et folk som ligner vårt eget folk, både i utseende og i kultur. Ikke nok med det, vi deler også grense med landet som fører denne krigen. Krigshandlinger er nærmere enn noensinne og allerede har flere krigsrammede ukrainere flyktet til oss i Norge. Det er så nært, så nært at vi alle kan miste motet. Hvordan møte denne motløsheten, håpløsheten og uroen som preger vår verden så sårt? 

Bevare våre hjerter

Vi skal, og må, bry oss, våge å la menneskers smerte og kriser få konsekvenser for oss, i medfølelse og konkret hjelp. Men vi må samtidig bevare våre hjerter, ikke la oss overmannes av frykt. «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet», sa Jesus til disiplene. Og budskapet er like aktuelt i dag. I møte med Covid19, miljøkriser, krigshandlinger og verdens nød må vi huske på hvor vi kommer fra, hvem som har skapt oss, og hva han har makt til å gjøre. Som kristne står vi nå midt i inngangen til påsken som inneholder et av de mest kraftfulle budskapene i møte med verdens nød, budskapet om Jesu seier over ondskapen, synden og døden. Dette er ikke bare noe som vi lettvint sier her på avstand fra krigen. Jesu seier på korset er like gyldig og fullstendig for mennesker i Ukraina, til og med om de befinner seg i krigens sentrum. 

Jesus vant seieren!

Jeg tror påsken er det sterkeste stedet å begynne i møte med motløsheten, håpløsheten og uroen som preger vår verden så sårt. Gud ble menneske, og Guds sønn var godt kjent med dødsangst i Getsemane. Men han gikk hele veien til Golgata og vant seier. Derfor er det ikke vårt eget håp eller vår egen fred vi ønske å proklamere i denne tiden, for det strekker ikke til. Det er Guds håp og Guds fred, som igjennom Jesus overvant døden på et kors, for hver enkelt av oss om vi er nordmenn, ukrainere eller russere. 

Kommentaren kan fritt benyttes med kildehenvisning.