Kirker og menigheter har de siste dagene snudd seg rundt og sett mulighetene mer enn utfordringene. La oss fortsette med dette, skriver Jarle Haugland i ukas mediekommentar.

John F. Kennedy skal ha sagt i en tale i 1959: «På kinesisk består ordet krise av to tegn. Det ene står for fare og det andre for muligheter.» De som kan kinesisk bedre enn meg sier at dette ikke stemmer. Men de siste dagene har kirker og menigheter oppført seg som om det gjør det. De har tatt faren på alvor, og de har samtidig sett etter alternativer og muligheter som en ny situasjon gir. 

Vi er midt inne i en tid som oppleves absurd, som en scene fra en fremtidsdystopi, der vi holdes borte fra menneskelig kontakt grunnet et virus vi ikke får kontroll over. Det er krevende, først og fremst med tanke på menneskers helse, men også andre konsekvenser følger med på lasset, som økonomisk usikkerhet, ensomhet og barn som mister skolen som et fristed fra et dysfunksjonelt familieliv.  

Vi skal ikke løpe for fort til eventuelle muligheter som kan oppstå, for først og fremst skal vi bruke kreftene på å ta vare på hverandre, gi trygghet, vise omsorg og gjøre det vi alle kan for at unntakstilstanden varer kortest mulig. Men nettopp i dette ligger det noen muligheter. I disse dager ser vi en rekke tiltak og initiativ, i sosiale medier og i den analoge verden, der omsorgen for våre medmennesker kommer til uttrykk. «Nød lærer naken kvinne å spinne», heter det. Men jeg tror også at «nød for et nakent medmenneske lærer kvinnen å spinne». Slik ser det i hvert fall ut i korona-situasjonen vi er i. 

Kristne fellesskap og menigheter er et viktig eksempel her. På kort tid mistet titusenvis av mennesker sitt faste fellesskap når gudstjenestene ble lagt ned. Det førte til at menighetene snudde seg rundt og laget løsninger der folk kunne se gudstjenestene på YouTube eller Facebook – også menigheter som ikke hadde erfaring med dette fra tidligere. På denne måten kunne man ivareta menneskers behov for å delta i en felles bønn, tilbedelse og forkynnelse. For troen leves i fellesskap, ikke en og en. Vi er lemmer på legemet, også når koronaviruset herjer. 

Det at menigheter gjør gudstjenestene tilgjengelig på internett vil også kunne åpne viktige dører for folk som er nysgjerrige eller søkende, men som ellers ikke ville satt sine ben i et kirkerom. I denne tiden er det mange som begynner å tenke på livets store spørsmål, og forhåpentlig vender tanke, fokus og bønner mot en Gud som kan gi håp i urolige tider. Slik sett må vi be om at disse tiltakene må møte mennesker som tørster etter en himmel over livet. 

• Sjekk ut vår oversikt over hvem som streamer gudstjenester

Og til slutt: Kan jeg foreslå at det er nok menigheter nå som livestreamer gudstjenestene sine? Kan de resterende bruke sine ressurser på å møte andre behov samfunnet har nå? Til å vise praktisk omsorg i nærmiljøet? Selv om vi ikke kan ha vanlige fellesskap, er det en rekke muligheter til å hjelpe. Det kan være en telefonsamtale, handlehjelp eller andre praktiske gjøremål. Eller det kan være nye, kreative måter å møtes på i den digitale sfæren. Nye behov har oppstått i en tid som denne, og vårt kall som kirke er å elske vår neste – ikke bare i ord, men i praktisk gjerning. Mulighetene er mange, også om man tar smittevernshensyn. Generalsekretær i Blå Kors, Kjetil Haga, utfordret nylig i et innlegg på Verdidebatt kirken til å bruke sine ressurser fremover på diakoni, og avsluttet innlegget: 

«Det er tid for å tenke kreativt, modig og klokt.
Det er tid for å handle raskt.
Det er tid for å bruke det aller sterkeste språket: Omsorg i praktisk handling.» 

Tiden vi er i nå kan være krevende. For noen betyr den en dyp krise. Ikke la det lamme oss, men lev i Guds fred og del den videre til andre.  

Kommentaren kan fritt benyttes med kildehenvisning.