Mer enn noen gang tidligere trenger vi foreldre som våger å sette grenser for sine barn. 

Scenarioet fra barne- og ungdomsårene er som følger: Jeg sitter i kjellerstuen og ser på film på TV-en. Mamma kommer inn og spør: «Hva ser du på?» Jeg svarer unnvikende. Mamma siterer nok en gang ordene fra den gamle jødiske kongen, Salomo: «Bevar hjertet framfor alt som bevares, for livet utgår fra det.» Jeg blir avmålt. Mamma går videre. Jeg sitter igjen og tenker. Noen ganger skrur jeg av og gir mamma rett, andre ganger ser jeg videre. God stemning var det sjeldent der og da, men jammen har det gjort meg godt her jeg er i dag.  

På slutten av ungdomsskolen hørte jeg en person snakke om forskjellen på å være god og snill. Eksempelet som ble gitt var om en tenåringsjente som ville komme hjem på natten når det passet henne. Hadde foreldrene gitt henne lov til det, så ville de blitt oppfattet som snille, siden hun fikk sin vilje. På den andre siden ville foreldre som satte grenser bli oppfattet av jenta som ikke snille i øyeblikket, men de var gode siden de søkte hennes beste. Fram til da hadde snillhet og godhet vært synonymer i min verden. Plutselig forstod jeg hva mamma og pappa var mot meg – ikke alltid snille, men gode. De så lenger enn jeg gjorde.  

Jeg er enda i tyveårene og opplever fortsatt å kjenne meg igjen i mye av ungdommers hverdag og daglige utfordringer. Men på et område kjenner jeg meg skremmende lite igjen, nemlig på graden av eksplisitt innhold som de utsettes for. Vel var det mye drøyt på TV-en i tenårene, men det syntes fortsatt å være noen grenser. Programmer som Ex-on the beach og Love island virket å være utenfor sannsynlighet. Samt møtte jeg ikke fylden av sosiale medier og smarttelefoner før jeg hadde passer tyve år, en virkelighet som dagens tenåringer knapt kan skjermes mot. Undersøkelser viser at mange av dagens unge bruker opp mot seks timer på skjerm daglig, hvor sosiale medier og særlig Snapchat er de store store tidstyvene. Mindre oppmuntrende er det når man vet at pornobransjen stadig mer orienterer seg mot disse sosiale flatene.  

Tilbake til mamma, snillhet og godhet – når vi kjenner til det utfordrende innholdet, tiden på sosiale flater og når man vet at barn blir fortrolig med iPadden fra ett års alderen – så trenger vi mer enn noen gang foreldre som våger å sette grenser i godhet mot sine barn. Selvsagt liker ingen alltid å være «den kjipe» som sier ifra. Men det slår meg at det å være snill kan gjøre deg likt for en tid, men det som ble takknemlighet over snillhet i tenårene kan fort bli til tårer i voksenårene, siden de gode rammene ikke ble gitt. På den andre siden blir ofte kranglingen i tenårene over mor og fars rammer omgjort til kjærlighet i de voksne år. Jeg vet at for mine to små barn, så er det dette idealet jeg tar med meg. 

Tusen takk, mamma! 

Kommentaren kan fritt benyttes med kildehenvisning.