Utforske våre nettkurs som vil hjelpe deg å oppdage mer om Gud, kristen tro og livet.

Les mer og meld deg på

Ukas ros går til NRK P3, Snorre og Kristine i dokumentaren «Første gang» i NRK P3 

av | 7. mar, 2018 | Ukas ros

Ukas ros går til NRK P3, Snorre og Kristine i dokumentaren «Første gang» i NRK P3 

7. mar 2018

Bildet er et illustrasjonsbilde og ikke Snorre og Kristine.

I en ungdomskultur som til tider er ganske grenseløs, ønsker vi å rose et ungt, kristent par for at de står fram med at de ønsker å vente med sex til etter de er gift – og knytter valget til sin tro.  

I en reportasje på NRK P3, følger reporteren Snorre (26) og Kristine (29) i dagene før de gifter seg, gjennom vielsen i kirken og følger opp i ukene etterpå.

– De opptrer som et helt vanlig par, som gifter seg i en alder som er helt vanlig, og oppfører seg som kjærester flest og stryker hverandre på armer og lår. Men de har aldri hatt sex, selv om de har hatt kjærester tidligere.

Slik beskriver reporteren Snorre og Kristine.

Troen i hverdagen

De er ærlig og åpner seg opp for reporteren. De forteller om prinsipper og leveregler som har gjort det mulig.

– Vi tror at det er den beste måten å leve på. Vi er begge kristne, sier Snorre.

– Troen vår påvirker hverdagsvalgene våre, følger Kristine opp.

Modig og inspirerende

I en kultur der de fleste har sex før ekteskapet, er det modig og inspirerende at Snorre og Kristine står frem i en dokumentar hos P3 som har mange lyttere og lesere. Noe de 202 kommentarer under artikkelen viser.

Kommentarene er todelt. Mange er positive og støttene, andre er negative og spørrende.

At ungdomskulturen er ganske grenseløs kommer også ganske tydelig fram i introen til dokumentaren. Flere personer blir intervjuet om sin seksuelle debut. De forteller at det ikke var godt, det var med feil person og både tid og sted var ikke perfekt. Første gang er vanskelig, sier reporteren.

«Åpent og fordomsfritt»

NRK P3 skal også ha ros for å lage en slik reportasje og måten de vinkler det på. Spørsmålene er gode og ikke dømmende. Godt oppsummert i en av kommentarene i kommentarfeltet:

«Kudos til P3 og NRK for å vise enda en del av det seksuelle mangfoldet, like åpent og fordomsfritt som i sine andre reportasjer (…) Dette er en god reportasje fordi den tar personene på alvor som hele mennesker (…) Kristne har – med rette – blitt anklaget for å stille for lite på intervju eller uttale seg om sine syn i mainstream media. Vel, her uttaler noen seg – og blir ikke latterliggjort.»

Bildet er et illustrasjonsbilde og ikke Snorre og Kristine.

#

Siste innlegg

$

Ukas ros til «Hvem tror du at du er»

– Programmet formidler viktige historier om enkeltmennesker. Når vi i tillegg vet at antisemittiske krefter på ny rører på seg i Europa, blir det en viktig dokumentar, sier Linda Askeland.

Ytringsfriheten trenger et ‘men’

Ti personer er drept og 40 kirker og misjonsbygg er brent ned i opptøyer i Niger, utløst av Charlie Hebdo-saken. Samtidig kappes pressen i Vesten om å være modigst til å krenke. Vi er alle Charlie, men kan vi samtidig være de uskyldige ofrene i Niger?

En bro av lys inn i mørket

Det er jul om noen dager. Midt i alle julelysene og glitteret speiler mediebildet en tøff verden med mye lidelse. Mye mørke. Hvordan kan vi bringe lys til de som opplever at alt er mørkt?

Ukas ros til «Her svikter Norge»

– Dette er kritisk journalistikk som vi som samfunn trenger mer av, sier Linda Askeland i F&M. NRK har arbeidet grundig med temaene voldtekt og eldreomsorg. Gjennom en serie med saker presenterer de blindsoner i et land med høy velferd.

Mellom korsnekt og «Fylla»

Da har Kringkastingsrådet også sagt sitt. De støtter NRKs forbud mot å bære kors på jobb som journalist, av kommunikasjonsmessige årsaker. Men jeg savner en mer helhetlig tenkning omkring NRKs kommunikasjon.

Et skjermfritt møte med Livet

I skrivende stund er jeg litt over halvveis i min skjermfrie uke. Og jeg må innrømme at det er mer krevende enn jeg hadde forventet. Men jeg er overbevist om at det er verdt det.

Om korsnekt, fremmedfrykt og Guds kjærlighet

Når over 120 000 personer på få dager blir med i en protestgruppe på Facebook for en sak som isolert sett er ganske udramatisk, hva er det da som skjer? Er det som flyter ut i kommentarfeltene et resultat av den berømte dråpen i et fullt beger? Og kan det være at begeret ikke har så rent vann som vi gjerne skulle ønske oss?

#
$