Er det egentlig vi i kirken, og ikke NRK, som må under lupen når vi får en uke med morgenandakter uten kristen forkynnelse?

Hva er egentlig problemet med å bruke smarttelefonen til alle døgnets tider?

Ti personer er drept og 40 kirker og misjonsbygg er brent ned i opptøyer i Niger, utløst av Charlie Hebdo-saken. Samtidig kappes pressen i Vesten om å være modigst til å krenke. Vi er alle Charlie, men kan vi samtidig være de uskyldige ofrene i Niger?

Det er jul om noen dager. Midt i alle julelysene og glitteret speiler mediebildet en tøff verden med mye lidelse. Mye mørke. Hvordan kan vi bringe lys til de som opplever at alt er mørkt?

Hvordan skal vi kristne forholde oss til en julefeiring som handler mindre og mindre om Jesu fødsel?

Da har Kringkastingsrådet også sagt sitt. De støtter NRKs forbud mot å bære kors på jobb som journalist, av kommunikasjonsmessige årsaker. Men jeg savner en mer helhetlig tenkning omkring NRKs kommunikasjon.

I skrivende stund er jeg litt over halvveis i min skjermfrie uke. Og jeg må innrømme at det er mer krevende enn jeg hadde forventet. Men jeg er overbevist om at det er verdt det.

Når over 120 000 personer på få dager blir med i en protestgruppe på Facebook for en sak som isolert sett er ganske udramatisk, hva er det da som skjer? Er det som flyter ut i kommentarfeltene et resultat av den berømte dråpen i et fullt beger? Og kan det være at begeret ikke har så rent vann som vi gjerne skulle ønske oss?