«Dette må dere vite, mine kjære søsken: Enhver skal være rask til å høre, men sen til å tale og sen til å bli sint.» Ordene kommer fra Jakob, forfatteren av Jakobs brev i Bibelen. Versene kunne stått som en overskrift over NRKs programserie «Einig?».

Jeg er dessverre ganske pessimistisk på vegne av den offentlige debatten i samfunnet i dag. I altfor stor grad har det blitt en arena for «toveismonolog», for å låne et begrep fra Sondre Lerche. Målet er ikke en samtale som kan gjøre en selv, motdebattanten og publikum klokere, men å få sagt sin mening. Gjerne spissformulert, så folk husker hva du har sagt. Gjerne provoserende, så du skaper engasjement. Gjerne polariserende, så folk kan stå sammen med deg i kampen mot en felles fiende. Inn i dette kommer «Einig?» på NRK som et lysglimt og tenner håp om at det er mulig å forme den offentlige debatten på en annen måte i fremtiden. 

• Ukas ros til «Einig?» på NRK

«TV-debattar er ofte ein kamp som skal vinnast, men kva viss dei same deltakarane må lytte til kvarandre, ikkje får avbryte og må prøve å forstå motstandaren. Kva skjer då?» spør NRK i sin presentasjon av programserien. Her skal meningsmotstandere sette seg ned og snakke sammen om tema de er sterkt uenige i, uten innblanding fra programleder, og uten å slåss om å få komme til orde. 

«Det er på tide å være rolig og snakke ordentlig om ting», uttalte Faten Mahdi al-Hussaini etter å ha deltatt i en episode der innvandring var temaet. Og hun omtaler Aina Stenersen fra Fremskrittspartiet på følgende måte: «Jeg følte hun var genuint opptatt av å forstå meg. Jeg følte ikke at hun var ute etter å vinne. Det var så deilig.» 

Jeg kan ikke annet enn å synes det er vakkert. Og viktig. For når utgangspunktet er at vi må lytte til hverandre, skaper man et helt annet klima for forståelse. Ikke nødvendigvis enighet, men man går bak argumentene og ser – som Aina Stenersen poengterte i programmet – at man har samme mål, selv om man har forskjellige løsninger.  

SV-politiker Omar Gamal sier i den nevnte episoden: «Jeg tror måten vi snakker på nå, selv om vi er uenige om ting, er nøkkelen til å løse de utfordringene vi ser i samfunnet.»  

I en av de andre episodene er abort tema, med to unge politikere, Ina Libak fra AUF og Joel Ystebø fra KrF, i samtale. I stedet for «Handmaid´s Tale»-kostymer og rop om strikkepinner, sitter to tydelige meningsmotstandere og snakker sammen på en måte som gjør oss klokere. Det fortjener ros. Ystebø sier mot slutten av programmet: «Det er viktig å ikke tvile på hverandres motiver», og påpeker dermed det samme som Stenersen, den store majoriteten av politikere ønsker å skape et godt samfunn å leve i. Også når det kommer til et vanskelig og kontroversielt tema som abort. Når følelsene og meningene er som sterkest, det er da man har godt av å prøve å forstå hverandre, understreker Libak.  

Slike samtaler vil vi ha mer av! Men for at programserien ikke bare skal bli et blaff, har mediene et ansvar for hvordan de tilrettelegger den offentlige debatten i fremtiden. Og vi i publikum har et like stort ansvar for hva vi etterspør. For kontroverser selger, polarisering skaper høyere engasjement og få av oss klikker på saker med nyanser og innestemme. Derfor må både presse og publikum bidra til å forme fremtidens debatt. Med lytting og forståelse som sentrale bestanddeler. For, som Dalai Lama har sagt: «Når du snakker, repeterer du bare det du allerede vet, men hvis du lytter, kan du lære noe nytt.»