Jeg kjørte til barnehagen forleden dag, da denne strofen dukket opp på NRK MP3. Umiddelbart ble jeg usikker på hvordan jeg skulle forholde meg til denne nye sangen av Adrian Sellevoll. Sangen fanget meg fra første stund med en utrolig fengende beat og det skulle ikke mer enn ett refreng til før jeg enkelt kunne ha blitt med på allsang. Jeg tviler ikke på at sangen kommer bli en såkalt landeplage. Men det er også det jeg er kritisk til.
Språkbruk og verdier
Slik jeg ser det, er det et par sterke problematiske sider ved denne sangen. På den ene siden har vi språkbruket og de underliggende verdiene som blir presentertes. Den øvrige teksten er minst like ille som refrenget. Her synges det i tur og orden «Hold kjeft, din jævla psycho», «du er satan» og «du har gjort at jeg elsker å hate». Er det virkelig et slikt språk og slike verdier vi ønsker å fronte som artister, produsenter, musikkselskap eller for så vidt medmennesker? Hva er det egentlig denne sangen forteller oss, og spesielt våre barn, om hvordan vi skal håndtere konflikter eller nederlag? Eller om respekt og kjærlighet overfor andre eller seg selv, til tross for at det har blitt tråkket feil?
Adrian har svart på tidligere kritikk på nettstedet 730.no og sier «om dere der hjemme med barn går gjennom spillelistene til kidsa deres, så tror jeg ikke «JEG HATER DEG» er av verste slag». Dette er dessverre ganske sannsynlig, men argumentet til Adrian er svakt; bare fordi det eksisterer noe verre, så burde sangen hans anses som innenfor?
Bruken av barnekor
Likevel har han et poeng. Å skulle ta oppgjør med et helt musikkunivers hvor moderne tekster i stor grad både kan oppleves destruktive og ufine, vil være et uovervinnelig prosjekt for en 30 år gammel småbarnsmor. Samtidig kan vi ikke lukke øynene for hva våre barn hører på radio og diverse streamingtjenester. Dermed kommer vi til den andre problematiske siden ved JEG HATER DEG: Bruken av barnekor.
Refrenget skrevet i starten av mediekommentaren blir sunget av et barnekor. Et ekte barnekor. I musikkvideoen vil du kunne telle 14 jenter og gutter som med et smil om munnen synger «Jeg håper du dør i natt».
I dette tilfellet har det dessverre sviktet i altfor mange ledd. Å bruke barn som virkemidler i en slik sang signaliserer at dette er normale holdninger, også for barn. Noe det ikke er, i alle fall ikke burde være. Er det ikke et felles samfunnsmessig ønske og ansvar å myndiggjøre den yngre generasjon, altså istandsette de til å mestre livet på best mulig måte og å være gode medmennesker? Denne sangen produserer motsatt resultat.
Barn og en slik sang hører ikke sammen.
I tillegg kan man stille spørsmål til barnas egentlige forståelse av å medvirke i en slik sang.
Barn og en slik sang hører ikke sammen.
Her vil jeg oppriktig oppfordre foreldrene til de medvirkende barna, Adrian Sellevoll som artist, André Jensen og Mathias Nilsen som produsenter, Sony Music som musikkselskap, og i dette tilfellet MP3 – som velger å sende sangen, å reflektere nøye over deres rolle i dette. Skulle det på et tidspunkt vært noen som satt ned foten og sa «Vi dropper barnekoret. Hadde vært en kul effekt, men vi har et etisk ansvar i dette – det blir for drøyt»?
I sin respons på kritikken spør Adrian om «det virkelig er så gale som folk skal ha det til?». Svaret på det, Adrian er: ja, det er virkelig så gale. Og det er alarmerende at ingen av de ansvarlige har samme oppfatning.
Trine Furu-Borgen
Småbarnsmamma, masterstudent i teologi og ledelse og frivillig i Mammashjerte
Sammen gjør vi Jesus synlig i mediene.
Bli med i nettVerket eller støtt oss gjerne med en gave. Vipps 55256 eller kontonummer 3000.14.66824.
En liten idé ble til verdensvidt misjonsprosjekt
Da Roger Gihlemoen bodde i Tanzania med kone og barn, la han merke til at Rambo-filmer ble brukt som barne-TV. Det ga den prisbelønte animatøren en idé.
Om du er veldig imot menneskehandel, så skal du i alle fall ikke se på porno.
Pornoindustrien henger tett sammen med menneskehandel.
Gud kan gjøre tøffe ting til noe bra!
Allerede før de giftet seg, visste Elisabeth og Alexis at Gud hadde en spesiell plan for dem som ektepar. Nå reiser Alexis landet rundt og snakker til unge om identitet, seksualitet, kjønn og porno.