Les Tro & Mediers første medlemsblad fra 1936

Mennesker ser ut til å være født med et behov for å skylde på noe – eller noen. For noe er grunnleggende galt når vi rolig ser på at mennesker bokstavelig talt går under. Hvorfor gjør vi det?

«Hva er edel ferd?» spør Hamlet i Shakespeares kjente tragedie. Kunne debatten rundt «Trygdekontoret», pornosketsj og Kari Jaquesson fått en annen dybde om man hadde startet med dette spørsmålet?

Er det mulig å klare seg ei uke uten tv og internett? Etter tre dager uten tv ble jeg overrasket.

– For meg har det vært en stor glede å være med på dette eventyret. Min rolle har vært å koble ulike mennesker og tjenester, i mitt hjemland Norge, i Europa, USA og Latin-Amerika, uttrykte Nyborg i takketalen.

Vi ser, men ser ikke; hører, men hører ikke. For tankene er i den digitale verden.

Jeg gruer meg til treåringen ikke lenger bare er seg selv. Til hun ser i speilet med et misfornøyd uttrykk. Snart slipper hånda hennes taket. Hva møter hun da?

«Når du snakker, repeterer du bare det du allerede vet, men hvis du lytter, kan du lære noe nytt», har Dalai Lama sagt. I tillegg trenger vi å lytte for å kunne gi mennesker svarene de dypest sett trenger. Men er vi kristne for opptatt med å forsvare oss til at vi har tid til å lytte?

Det er på høy tid å ta et oppgjør med egne fordommer og ta religiøsitet mer alvorlig. Spesielt i pressen.

Det har vært mye oppstyr og mediedekning på grunn av filmen «Fifty Shades of Grey». – Det er i bunn og grunn en kjærlighetshistorie, med uvanlig sex, sier E.L. James, forfatteren av bøkene som filmen er basert på.

Er det egentlig vi i kirken, og ikke NRK, som må under lupen når vi får en uke med morgenandakter uten kristen forkynnelse?