Avstemningen er i gang, og spenningen stiger om hvem som vil vinne «Medierosen 2024».
Stem nå

Northugs fall og Guds nåde

av | 19. aug, 2020 | Mediekommentaren

Northugs fall og Guds nåde

aug 19, 2020

Av Jarle Haugland

Å tilgi eller dømme. Å avvise eller omfavne. Å forstå eller å holde ansvarlig. Det er eksistensielle spørsmål som dukker opp når Northug nå er siktet for kjøring i ruspåvirket tilstand, fartsovertredelse og narkotikalovbrudd. På mange måter er dette vår alles tilværelse i mikroperspektiv – eller medieperspektiv – og de enkle løsningene og sterke meningene i sosiale medier tilsier at vi ikke har sett dypt nok i oss selv før vi mener mye om Northug.  

Om vi zoomer ut og ser på noen sannheter i tilværelsen, og så zoomer inn og tar en tur i vårt eget indre, vil vi kanskje være mer varsomme i våre uttalelser. Og kanskje denne saken kan gi oss såpass mye innsikt og ydmykhet at Gud får plass til å la sin nåde renne inn i sprekkene i våre liv. 

For det første er en grunnleggende sannhet at vi er ansvarlig for våre valg. Overfor andre og overfor Gud. Det gjelder både dem som har vært heldige med kortene de har fått utdelt i livet og dem som bokstavelig talt er født i rennesteinen. Premissene for menneskers livsvalg er svært ulike, men det fratar ikke mennesker ansvaret for valgene en tar.  

For det andre er den vonde sannheten at alle feiler, alle river på livets moralske høydelist. Ikke sånn «jaja, vi er alle i samme båt og er mennesker med feil, så da må vi jo tåle»-holdning. Nei, vi feiler dypt i møte med andre. Vi sårer, skuffer og svikter. Vi forakter, overser og ignorerer. Vi skaper konflikter og bryter relasjoner. Og dypest sett: Vi feiler i møte med Gud. Vi bryter pakten med han som elsker oss og vil beskytte oss fra djevelens finurlige feller – som vi tråkker i, gang etter gang. Les nyheter eller se inn i eget liv: det destruktive, skadelige, ufine og syndige er en reell kraft i tilværelsen. Våre fall er kanskje mer sofistikerte eller sosialt aksepterte enn Northugs, men essensen er den samme – noe som gjør at dommen vi feller over Northug, også rammer oss selv. 

Hvis historien hadde endt der, hadde vi ikke hatt håp. Da hadde det ikke vært grunnlag for tilgivelse, verken for meg, deg eller Northug. Marghanita Laski, engelsk journalist og uttalt ateist, uttrykte i et intervju ikke lenge før sin død: «Det jeg misunner de kristne aller mest, er den tilgivelsen de får. Jeg har ingen til å tilgi meg.» 

Dermed kommer vi til det tredje, den gode sannheten: at tilgivelse finnes der vi trenger den aller mest, hos Gud, og når vi trenger den som mest. «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke», sa Jesus da han fikk kjeft for å spise sammen med tollere og syndere. Tilgivelsen er ufortjent, en gave. Det er ingenting vi kan gjøre for å fortjene tilgivelsen. Den ligger der klar, gitt oss på en høyde utenfor Jerusalem for 2000 år siden, som en invitasjon. 

For det fjerde er den frigjørende sannheten at planen for våre liv ikke er å bli værende og rote i gjørma – men å løftes opp av grøfta og få nåde til å gjøre våre trinn stødige, våre rygger rake og våre hoder løftede. Der trenger både Northug og vi andre hjelp, av Guds nåde og hos medvandrere som holder oss ansvarlige og vil gå sammen med oss i gode og vonde dager. 

Til slutt er den viktige sannheten at det er forskjell på tilgivelse og tillit. Tilgivelse gis som en gave. Tillit bygges opp over tid, gjennom våre gjentatte valg. Det er et viktig aspekt å ta med. Tillit kan fortjenes over tid når man tar gode valg og bygger karakter og integritet. Dermed er vi tilbake til starten, til ansvarligheten vi alle har for våre liv.  

Disse punktene danner en livets sirkel av nåde og sannhet – ta bort ett punkt og sirkelen kollapser. Så lever vi, hver med sprekker i livet, noen mer synlige enn andre, noen større enn andre. Det er ikke det avgjørende. Til syvende og sist handler det om vi våger å være sanne med sprekkene og søke han som har makt til å gjøre oss hele igjen. 

 

Kommentaren kan fritt benyttes med kildehenvisning. 

Sammen gjør vi Jesus synlig i mediene.
Bli Mediepartner eller støtt oss gjerne med en gave. Vipps 55256 eller kontonummer 3000.14.66824.

[gi_en_gave_iframe]
Hvor har du ditt blikk?

Hvor har du ditt blikk?

På samme måte som behovet for mat, drikke, søvn og sol må bli møtt, kommer en ikke unna at vår sjel lengter etter bekreftelse – i dypeste forstand kjærlighet.

#

Siste innlegg

$

Ukas ros til «Klart eg kan»

NRK-programmet «Klart eg kan» oppmuntrar barn til meistring. I ein episode fylgjer vi ein familie gjennom ein dåp. – Barn si tru og religiøse aktivitetar vert naturleg integrert, seier Jarle Haugland.

Ukas ros til «Hvem tror du at du er»

– Programmet formidler viktige historier om enkeltmennesker. Når vi i tillegg vet at antisemittiske krefter på ny rører på seg i Europa, blir det en viktig dokumentar, sier Linda Askeland.

Ytringsfriheten trenger et ‘men’

Ti personer er drept og 40 kirker og misjonsbygg er brent ned i opptøyer i Niger, utløst av Charlie Hebdo-saken. Samtidig kappes pressen i Vesten om å være modigst til å krenke. Vi er alle Charlie, men kan vi samtidig være de uskyldige ofrene i Niger?

En bro av lys inn i mørket

Det er jul om noen dager. Midt i alle julelysene og glitteret speiler mediebildet en tøff verden med mye lidelse. Mye mørke. Hvordan kan vi bringe lys til de som opplever at alt er mørkt?

Ukas ros til «Her svikter Norge»

– Dette er kritisk journalistikk som vi som samfunn trenger mer av, sier Linda Askeland i F&M. NRK har arbeidet grundig med temaene voldtekt og eldreomsorg. Gjennom en serie med saker presenterer de blindsoner i et land med høy velferd.

Mellom korsnekt og «Fylla»

Da har Kringkastingsrådet også sagt sitt. De støtter NRKs forbud mot å bære kors på jobb som journalist, av kommunikasjonsmessige årsaker. Men jeg savner en mer helhetlig tenkning omkring NRKs kommunikasjon.

Et skjermfritt møte med Livet

I skrivende stund er jeg litt over halvveis i min skjermfrie uke. Og jeg må innrømme at det er mer krevende enn jeg hadde forventet. Men jeg er overbevist om at det er verdt det.

Om korsnekt, fremmedfrykt og Guds kjærlighet

Når over 120 000 personer på få dager blir med i en protestgruppe på Facebook for en sak som isolert sett er ganske udramatisk, hva er det da som skjer? Er det som flyter ut i kommentarfeltene et resultat av den berømte dråpen i et fullt beger? Og kan det være at begeret ikke har så rent vann som vi gjerne skulle ønske oss?

#
$