Makt, privilegier og julens budskap
I et etterkristent land trenger kirken å gjenoppdage julens budskap for å finne sin sjel.
Den kristne tro har mistet sitt fotfeste som rådende tro i Norge. Vi kristne kan godt gjemme oss bak statistikk som viser at 71 prosent er medlem i Den norske kirke, i tillegg til en rekke andre kristne trossamfunn og organisasjoner. Men bak disse tallene ser vi at trenden er sterkt nedadgående. 86,5 prosent var medlem i DNK ved tusenårsskiftet. I tillegg viser undersøkelser at flertallet av medlemmene ikke regner seg som kristne. Og kun noen få prosent av medlemmene går jevnlig til gudstjenester.
Jarle Haugland
daglig leder
Den kristne tro har mistet sitt fotfeste som rådende tro i Norge. Vi kristne kan godt gjemme oss bak statistikk som viser at 71 prosent er medlem i Den norske kirke, i tillegg til en rekke andre kristne trossamfunn og organisasjoner. Men bak disse tallene ser vi at trenden er sterkt nedadgående. 86,5 prosent var medlem i DNK ved tusenårsskiftet. I tillegg viser undersøkelser at flertallet av medlemmene ikke regner seg som kristne. Og kun noen få prosent av medlemmene går jevnlig til gudstjenester.
Vi er et flerreligiøst samfunn der vi ikke lenger deler en felles «kristelig» overbygning, slik tilfellet var i en tid der så og si alle ble døpt og konfirmert – og skolen tok seg av trosopplæringen i kristendomsfaget. Nå sliter vi kristne med å finne vår plass i et etterkristent land.
Kan julens budskap gi retning på viktige veivalg kirken står overfor? Og kan disse veivalgene, i større grad enn man aner, være nettopp det samfunnet ellers trenger – i en tid av konflikt, maktkamp og usikkerhet?
Jeg tar meg den frihet å gi leserne en kort bibelundervisning. Med tanke på Bibelens volum, vil dette selvsagt bli selektivt, men min påstand er at følgende er helt essensielt å forstå for at kirken skal finne sin plass i vårt samfunn.
Mennesket har alltid klatret, med spisse albuer, maktbegjær og selvhevdelse. Historien om Adam og Eva som spiste av den forbudte frukten, er kjent for mange. Med dette kom synden inn i verden. Drivkraften i fruktspisingen var menneskets drøm om å bli lik Gud. Det var dette djevelen lokket mannen og kvinnen med. Drømmen om å klatre opp på rangstigen og oppnå en guddommelig status. Avsette Gud som Den høyeste og selv innta sentrum i tilværelsen.
Noen kapitler senere i Bibelen finner vi historien om folket i Babel som ville bygge et tårn opp til Gud. «La oss skape oss et navn», sa de til hverandre, og ekkoet lyder fortsatt i vår kultur som hyller vinnere, kjendiser og suksessrike.
Siden da har mennesket klatret. I Det nye testamentet møter vi de åndelige klatrerne, fariseerne og de skriftlærde. De hadde haugevis av bud og regler, jobbet aktivt for at både de og resten av folket skulle følge de gammeltestamentlige skikkene. Klatringen kan fint også ha religiøse farger … Men det er dødens vei å gå.
I starten av Jesu offentlige tjeneste møter vi den spesielle, nesten mytiske, fortellingen om djevelen som frister Jesus. Satan spiller på menneskets drøm om å være iøynefallende, mektig og populær, men Jesus står imot fristelsen. Han vet at den gode vei ikke er gjennom makt, personlige ambisjoner og suksess.
Jesu vei, den kristne vei, går i den andre retning. Julen forteller oss om Guds sønn som i kjærlighet gir avkall på sin guddommelige posisjon, stiger ned og blir et menneske og en tjener som gir sitt liv for verdens synd. Her er veien for den kristne kirke i dag: Nedover. For å tjene.
Dette var også veien de kristne gikk de første tre århundrene, med forfølgelse som konsekvens, før de fikk sine privilegerte posisjoner hos keiser Konstantin på 300-tallet. Intensjonene ved å samarbeide med makten har som regel vært gode, og en rekke konsekvenser skal vi være takknemlig for. Barneofringer forsvant i Romerriket når den kristne tro fikk prege lovgivingen. William Wilberforce nedkjempet den britiske slavehandelen, med Bibelen i hånd. Og det kristne verdensbildet har bidratt til en rekke vitenskapelige institusjoner, i motsetning til hva noen myter forteller om forholdet mellom tro og vitenskap.
Samtidig er maktens vei en farlig vei å gå. Makt korrumperer, gir spisse albuer, fraksjoner og maktkamp. I stedet for forsoning, skapes splittelser. Dette skjer i samfunnet hele tiden. Og det skjer når vi kristne forsøker å finne en plass i et samfunn der vi tidligere har vært en majoritetskultur. Veien videre går ikke gjennom å bevare spesielle fordeler, begrunnet ved den kristne kulturarven, men gjennom å tjene andre mennesker.
Vil jeg ha Morgenandakten bort fra NRK eller fjerne K-en i KRLE-faget? Og hva med skolegudstjenestene? Det er vanskelig å gi et enkelt svar på det, men om kirken skal være en tillitsvekkende, tiltrekkende og troverdig stemme inn i vår tid, må vi også kunne snakke om hva det innebærer å ha et livssynsåpent samfunn – og hvordan vi kan gå Jesu vei i dette landskapet. Den kristne tro tåler godt en slik samtale.
I Bibelen brukes ofte vann som et bilde på Guds godhet, nåde og liv. Og slik vannet alltid søker det laveste punktet, er også det veien å gå for oss mennesker for å finne livet. Og det er veien den kristne kirke må gå for å finne sin sjel i et etterkristent land.
Julen forteller om Jesus som ble menneske, født i en skitten stall, som bøyde seg ned til det laveste for å løfte mennesker opp. Der, på det laveste punktet, der få vil lete i en klatrekultur, finner vi håpet for verden i dag.
Kontaktinfo: Jarle Haugland, jarle@troogmedier.no
Sammen gjør vi Jesus synlig i mediene.
Bli Mediepartner eller støtt oss gjerne med en gave. Vipps 55256 eller kontonummer 3000.14.66824.
Kjære unge jente
Jeg vil gjerne dele noen tanker med deg som jeg tror opptar deg, og som jeg er overbevist om at du trenger å bli minnet på i den tiden vi lever i.
Den offentlige samtale + kristne = ?
Å «stikke hodet fram» kommer selvsagt med en pris – men hver gang en gjør det, innser en at mange flere deler meningene, men ikke nødvendigvis motet til å si det selv.
Det fine med å være mamma
Vi ønsker å intensjonelt snakke opp det å være mamma, foreldreskap og ekteskap.