Utforske våre nettkurs som vil hjelpe deg å oppdage mer om Gud, kristen tro og livet.

Les mer og meld deg på

Makt, privilegier og julens budskap

av | 13. des, 2018 | Mediekommentaren

Makt, privilegier og julens budskap

av des 13, 2018

I et etterkristent land trenger kirken å gjenoppdage julens budskap for å finne sin sjel. 

Den kristne tro har mistet sitt fotfeste som rådende tro i Norge. Vi kristne kan godt gjemme oss bak statistikk som viser at 71 prosent er medlem i Den norske kirke, i tillegg til en rekke andre kristne trossamfunn og organisasjoner. Men bak disse tallene ser vi at trenden er sterkt nedadgående. 86,5 prosent var medlem i DNK ved tusenårsskiftet. I tillegg viser undersøkelser at flertallet av medlemmene ikke regner seg som kristne. Og kun noen få prosent av medlemmene går jevnlig til gudstjenester.

Jarle Haugland
daglig leder

Den kristne tro har mistet sitt fotfeste som rådende tro i Norge. Vi kristne kan godt gjemme oss bak statistikk som viser at 71 prosent er medlem i Den norske kirke, i tillegg til en rekke andre kristne trossamfunn og organisasjoner. Men bak disse tallene ser vi at trenden er sterkt nedadgående. 86,5 prosent var medlem i DNK ved tusenårsskiftet. I tillegg viser undersøkelser at flertallet av medlemmene ikke regner seg som kristne. Og kun noen få prosent av medlemmene går jevnlig til gudstjenester.  

Vi er et flerreligiøst samfunn der vi ikke lenger deler en felles «kristelig» overbygning, slik tilfellet var i en tid der så og si alle ble døpt og konfirmert – og skolen tok seg av trosopplæringen i kristendomsfaget. Nå sliter vi kristne med å finne vår plass i et etterkristent land. 

Kan julens budskap gi retning på viktige veivalg kirken står overfor? Og kan disse veivalgene, i større grad enn man aner, være nettopp det samfunnet ellers trenger – i en tid av konflikt, maktkamp og usikkerhet? 

Jeg tar meg den frihet å gi leserne en kort bibelundervisning. Med tanke på Bibelens volum, vil dette selvsagt bli selektivt, men min påstand er at følgende er helt essensielt å forstå for at kirken skal finne sin plass i vårt samfunn.  

Mennesket har alltid klatret, med spisse albuer, maktbegjær og selvhevdelse. Historien om Adam og Eva som spiste av den forbudte frukten, er kjent for mange. Med dette kom synden inn i verden. Drivkraften i fruktspisingen var menneskets drøm om å bli lik Gud. Det var dette djevelen lokket mannen og kvinnen med. Drømmen om å klatre opp på rangstigen og oppnå en guddommelig status. Avsette Gud som Den høyeste og selv innta sentrum i tilværelsen.  

Noen kapitler senereBibelen finner vi historien om folket i Babel som ville bygge et tårn opp til Gud. «La oss skape oss et navn», sa de til hverandre, og ekkoet lyder fortsatt i vår kultur som hyller vinnere, kjendiser og suksessrike.  

Siden da har mennesket klatret. I Det nye testamentet møter vi de åndelige klatrerne, fariseerne og de skriftlærde. De hadde haugevis av bud og regler, jobbet aktivt for at både de og resten av folket skulle følge de gammeltestamentlige skikkene. Klatringen kan fint også ha religiøse farger … Men det er dødens vei å gå. 

I starten av Jesu offentlige tjeneste møter vi den spesielle, nesten mytiske, fortellingen om djevelen som frister Jesus. Satan spiller på menneskets drøm om å være iøynefallende, mektig og populær, men Jesus står imot fristelsen. Han vet at den gode vei ikke er gjennom makt, personlige ambisjoner og suksess. 

Jesu vei, den kristne vei, går i den andre retning. Julen forteller oss om Guds sønn som i kjærlighet gir avkall på sin guddommelige posisjon, stiger ned og blir et menneske og en tjener som gir sitt liv for verdens synd. Her er veien for den kristne kirke i dag: Nedover. For å tjene.  

Dette var også veien de kristne gikk de første tre århundrene, med forfølgelse som konsekvens, før de fikk sine privilegerte posisjoner hos keiser Konstantin på 300-tallet. Intensjonene ved å samarbeide med makten har som regel vært gode, og en rekke konsekvenser skal vi være takknemlig for. Barneofringer forsvant i Romerriket når den kristne tro fikk prege lovgivingen. William Wilberforce nedkjempet den britiske slavehandelen, med Bibelen i hånd. Og det kristne verdensbildet har bidratt til en rekke vitenskapelige institusjoner, i motsetning til hva noen myter forteller om forholdet mellom tro og vitenskap.  

Samtidig er maktens vei en farlig vei å gå. Makt korrumperer, gir spisse albuer, fraksjoner og maktkamp. I stedet for forsoning, skapes splittelser. Dette skjer i samfunnet hele tiden. Og det skjer når vi kristne forsøker å finne en plass i et samfunn der vi tidligere har vært en majoritetskultur. Veien videre går ikke gjennom å bevare spesielle fordeler, begrunnet ved den kristne kulturarven, men gjennom å tjene andre mennesker.  

Vil jeg ha Morgenandakten bort fra NRK eller fjerne K-en i KRLE-faget? Og hva med skolegudstjenestene? Det er vanskelig å gi et enkelt svar på det, men om kirken skal være en tillitsvekkende, tiltrekkende og troverdig stemme inn i vår tid, må vi også kunne snakke om hva det innebærer å ha et livssynsåpent samfunn – og hvordan vi kan gå Jesu vei i dette landskapet. Den kristne tro tåler godt en slik samtale. 

I Bibelen brukes ofte vann som et bilde på Guds godhet, nåde og liv. Og slik vannet alltid søker det laveste punktet, er også det veien å gå for oss mennesker for å finne livet. Og det er veien den kristne kirke må gå for å finne sin sjel i et etterkristent land.  

Julen forteller om Jesus som ble menneske, født i en skitten stall, som bøyde seg ned til det laveste for å løfte mennesker opp. Der, på det laveste punktet, der få vil lete i en klatrekultur, finner vi håpet for verden i dag. 

– Bli Mediepartner i Tro & Medier

Kommentaren kan fritt benyttes med kildehenvisning. 
Kontaktinfo: Jarle Haugland, jarle@troogmedier.no

Sammen gjør vi Jesus synlig i mediene.

Bli Mediepartner eller støtt oss gjerne med en gave. Vipps 55256 eller kontonummer 3000.14.66824.

Gave Kampanje

Sammen står vi sterkere. Derfor inviterer vi deg med i Tro & Medier sitt arbeid. Gi oss gjerne en gave eller bli fast giver i Tro & Medier.

#

Siste innlegg

$
F&M roser Andreas Håtveit i Mesternes Mester

F&M roser Per Fugelli

– Per Fugelli har i mange år vist en stor åpenhet om sin kreft-sykdom og hvordan han lever med denne. De siste dagene har han igjen sagt mye klokt om å leve til tross for det vonde, sier Vilhelm Viksøy, redaktør i Familie & Medier

Finner mennesker Jesus i debattspaltene?

Fra tid til annen kommer kravet om at kristne må si ifra om ting som er galt. Vi må være tydeligere i mediene, i avisspaltene og i debattprogrammene. For noen år siden var jeg helt enig i det. Nå er jeg ikke så sikker lenger. 

F&M roser NRK for godhetsuke

I årevis har Ålesunder og NRK-journalist Kjetil Lillesæter jaktet på den norske godheten. Denne uken vil NRK høre dine historier om godhet. – Veldig flott at godhet løftes fram i media på denne måten, sier Vilhelm Viksøy, redaktør i Familie & Meder

Vil mennesker møte Jesus i mediene i 2016?

Fra tid til annen bør alle kristne virksomheter spørre seg selv hvorfor de eksisterer og hvorfor de gjør det de gjør. Den øvelsen kan være både spennende, avslørende, ubehagelig og inspirerende.  

F&M roser «Petter uteligger»

– Serien gir oss et unikt innblikk livet på skyggesiden av samfunnet, vi får hjertevarme møter med uteliggere og vi utfordres på hvordan vi lever våre egne liv. Dette er vel verdt å rose, sier redaktør Vilhelm Viksøy i Familie & Medier

Immanuel, håpet for en verden i kaos

Finnes det noe håp for verden i dag? Nyhetsbildet i mediene kan få det ubehagelige spørsmålet til å melde seg. Er vi overgitt til oss selv i en tilsynelatende håpløs oppgave med å skape mening i en verden i krise? Mediebudskapet kan gi næring til frykt, uro og angst, ikke minst i møte med både klimakrise og terrorfrykt.

F&M roser Andreas Håtveit i Mesternes Mester

F&M roser «Norske helter»

– Jeg er riktignok lettrørt, men da jeg så dette programmet, slet jeg med tårene. Det er flott å kunne hedre hverdagshelter, sier Jarle Haugland i Familie & Medier.

Kroppspress, Harald Eia og sunne valg

Harald Eia klikker når han hører snakk om kroppspress. Han hevder at det har skjedd en utvikling fra å snakke om kroppsideal til nå å snakke om kroppspress. Og problemet kommer i følge Eia av at vi er blitt for empatiske, at vi tar for mye hensyn «til den 20 % av befolkningen som er de mest sårbare og nevrotiske blant oss».

La oss rive ned båsene

"Jeg vil begynne med en avgrensning", sa Kåre Melhus da han entret talerstolen under Mediedagen "Troens plass i...

F&M roser Andreas Håtveit i Mesternes Mester

F&M roser TV2 livsstil for FML-dokumentarene

– Vi får et spennende bilde inn i livene til ungdommer fra helt ulike miljø. De unge presenteres med respekt og ærlighet. Ekstra spennende er det at TV2 også tar med en profilert kristen, sier Vilhelm Viksøy, redaktør i Familie & Medier.

F&M roser VG+/VG Helg for «gift på nytt»

– Det er prisverdig at VG velger å vie så stor plass til tre nære, vonde, ærlige og samtidig vakre historier om ekteskap som gikk i stykker – og veien tilbake til helbredelse og fornyet kjærlighet.

F&M roser Aftenposten for Eksmuslimene

– God, åpen og saklig religionskritikk er viktig. Vi som tror skal våge – ja, vi skal også være takknemlig for – at pressens kritiske søkelys rettes mot oss, sier Jarle Haugland.

Blikkene som forsvant

Noen har stjålet blikkene våre. Uten at vi har merket det. Den ene dagen så vi inn i hverandres øyne. Den neste dagen var både blikk og tanker rettet mot skjermen. Bort fra hverandre.

F&M roser VG for «Nedlasterne»

– VG har avdekket et av de mørkeste områdene i samfunnet vårt og satt søkelyset på grusomhetene barn opplever. Med dette tar de sitt samfunnsansvar på alvor.

Jo, ytringsfriheten trenger et «men», Hanne!

Det er krevende å balansere mellom en uforbeholden kamp for ytringsfrihet og en diskusjon om hvordan friheten forvaltes best. Om vi tar en av disse for gitt, er veien kort til at den siden forsvinner. Og det frie samfunnet blir skadelidende.

F&M roser NRK for misjonsdokumentarer

NRK har de siste månedene servert flere gode misjonsdokumentarer på TV. – Har tar NRK ansvar for å vise en viktig del av den norske historien, sier Jarle Haugland.

#
$