To utfordringer til menighetsledere i en digital tid
Av Jarle Haugland
«En digital gudstjeneste er en stusselig variant av Kristi legeme», uttalte jeg nylig i et intervju med avisen Sambåndet. Det er trolig ikke det klokeste jeg har sagt, for det kan fremstå som en devaluering av det gode og viktige arbeidet som er blitt gjort i en rekke menigheter gjennom koronatiden.
To utfordringer til menighetsledere i en digital tid.
Da landet stengte ned, snudde kirker og bedehus seg rundt og fikk stablet på beina digitale overføringer av sine møter og gudstjenester. Det var en rikdom i forskjellige varianter, fra de profesjonelle produksjonene til de enkle Zoom-samlingene. Endringsevnen til kristen-Norge ble satt på prøve, og på mange måter bestod de testen.
Nå har vi åpnet opp igjen og spørsmålet er hva vi gjør videre. Fortsetter vi med strømming av gudstjenestene eller andre digitale tiltak? Jeg er ambivalent, og det er noe av grunnen til at jeg omtalte digitale gudstjenester i mindre flatterende ordelag.
Det digitale kan utrette ting som et fysisk fellesskap ikke kan. Her kan vi nå ut til mennesker som av ulike grunner ikke kan eller kan tenke seg å gå innenfor kirkedørene. Det digitale kan være en forlengelse av det kristne fellesskapet og et verktøy for å presentere de gode nyhetene til flere folk. Derfor håper jeg koronatiden har bidratt til å forsterke menigheters digitale satsing i fremtiden. For Tro & Mediers del hadde vi heller aldri hatt det digitale evangeliseringsarbeidet i omGud.net om vi ikke mente det var viktig.
Samtidig mener jeg at kirkens digitale aktivitet kan være et supplement, et misjonsverktøy, en vei inn i fellesskapet, men ikke basisfellesskap og endestasjon. Hvorfor mener jeg det?
Kanskje et haltende bilde, men: Familien vår bor forskjellige steder i landet. Vi har god digital kontakt med hverandre, gjennom meldinger, chattegrupper og FaceTime-samtaler. Det hjelper oss å ta vare på familien gjennom året, men det kan likevel ikke måle seg med de gangene vi treffer hverandre. Å få barna hjem i en frihelg eller reise til Sørlandet for å feire jul med storfamilien går både meldinger og videosamtaler en høy gang. Jeg er glad for de digitale mulighetene, men det er likevel en stusselig variant, målt opp mot hva vi har sammen når vi er i samme rom.
Det mener jeg også gjelder for fellesskapet i Guds familie. Vi skal ta på alvor dem som ikke kommer seg på gudstjeneste. En digital variant av det kan være ett skritt i riktig retning. Men vi må ikke stoppe der og tenke at vi har gjort vårt. De må også, så langt som mulig, få besøk, få ta del i nattverd, kunne få forbønn og håndspåleggelse, få se en kristen bror eller søster inn i øynene og snakke og be sammen. Og så videre. Vi er familie, og da må vi forsøke å gå en ekstra mil for hverandre.
Nedgraderer jeg digitale relasjoner og sier at det ikke er «ordentlig fellesskap»? Ja, jeg gjør kanskje det, selv om jeg er glad for mulighetene det gir. Men jeg tror det finnes muligheter for noe rikere.
Derfor utfordrer jeg menighetsledere på to ting: Utform en aktiv, digital strategi der dere bruker alle tjenlige kanaler for å nå ut til mennesker med verdens viktigste budskap. Og jobb for å ha et analogt fellesskap som går en mil ekstra for å inkludere dem som ikke kan eller vil oppsøke kirkerommet.
For innspill, spørsmål eller kommentarer,
send e-post til Jarle Haugland, jarle@troogmedier.no
Kommentaren kan fritt benyttes med kildehenvisning.
Sammen gjør vi Jesus synlig i mediene.
Bli fastgiver i nettVerket eller støtt oss gjerne med en gave. Vipps 55256 eller kontonummer 3000.14.66824.
Dere skal være mine vitner …
Noen tanker om kristen oppførsel i sosiale medier
Teologi for medieteknologi
Kan jeg invitere dere med på litt høyttenkning? Man bør kanskje ikke dele uferdige tanker i På Bølgelengde, men det får stå sin prøve.
Disippelgjøring av skjermgenerasjonen
Hva skal til for at dagens barn og unge følger Jesus etter en oppvekst full av skjermer?