Hvordan skal vi som kristne forholde oss til samfunnet i et etterkristent land? Ja, for vi er det. Etterkristent.

Finnes det noe håp for verden i dag? Nyhetsbildet i mediene kan få det ubehagelige spørsmålet til å melde seg. Er vi overgitt til oss selv i en tilsynelatende håpløs oppgave med å skape mening i en verden i krise? Mediebudskapet kan gi næring til frykt, uro og angst, ikke minst i møte med både klimakrise og terrorfrykt.

Harald Eia klikker når han hører snakk om kroppspress. Han hevder at det har skjedd en utvikling fra å snakke om kroppsideal til nå å snakke om kroppspress. Og problemet kommer i følge Eia av at vi er blitt for empatiske, at vi tar for mye hensyn «til den 20 % av befolkningen som er de mest sårbare og nevrotiske blant oss».

Jarle Haugland skriver om krig og fred og flyktninger og sånn.

Lytt til mediekommentaren med intro og uten intro "90 prosent av saken er bestemt på redaksjonsmøtet", hevdet en journalist jeg snakket med en gang. Prosentandelen var ikke faglig begrunnet, men et uttrykk for at utvalg av saker, vinkling,...

Noen har stjålet blikkene våre. Uten at vi har merket det. Den ene dagen så vi inn i hverandres øyne. Den neste dagen var både blikk og tanker rettet mot skjermen. Bort fra hverandre.

Det er krevende å balansere mellom en uforbeholden kamp for ytringsfrihet og en diskusjon om hvordan friheten forvaltes best. Om vi tar en av disse for gitt, er veien kort til at den siden forsvinner. Og det frie samfunnet blir skadelidende.

Noen ganger har jeg bare lyst til å sitte stille i båten og vente til stormen går over. Slik har jeg det nå. Skal jeg skrive noe om 22.juli-terroren og Guds rolle i denne?

Er kristne som ikke går inn i den offentlige debatten feige? Eller finnes det grunner for å holde seg borte fra den?

«De skriver ikke et ord om vårt kristne sommerstevne! Men den lille musikkfestivalen i nabobyen, som bare samler en brøkdel av hva vårt stevne gjør, det får god mediedekning», uttales det i frustrasjon – og noen får bekreftet sitt inntrykk av en kristendomsfiendtlig presse. Det fører lite godt med seg. Da er det bedre å bruke energien som ligger i frustrasjonen og omskape den til klokskap og kreativitet.

«Vi er i konkurranse om menneskers tid», sa Naja Nielsen fra Danmarks Radio under Nordiske Mediedager. Og i en konkurranse er det alltid tapere. Om du ikke er våken, kan det bli deg.

Nordiske Mediedager er over for i år, og nok engang var det et glimrende program med en vesentlig mangel. Jeg er redd konferansen gjenspeiler at tro og livssyn er et ikke-tema for Medie-Norge.

Tenk deg at du oppdager at det brenner i huset ditt. Familien kommer seg trygt og raskt ut, men i huset er fortsatt du, din trofaste hund og den syv år gamle venninnen til datteren din. Både hunden og jenta trenger hjelp for å komme seg ut, og du har bare mulighet til å hjelpe en av dem. Hvem velger du?

«Hva er edel ferd?» spør Hamlet i Shakespeares kjente tragedie. Kunne debatten rundt «Trygdekontoret», pornosketsj og Kari Jaquesson fått en annen dybde om man hadde startet med dette spørsmålet?

«Når du snakker, repeterer du bare det du allerede vet, men hvis du lytter, kan du lære noe nytt», har Dalai Lama sagt. I tillegg trenger vi å lytte for å kunne gi mennesker svarene de dypest sett trenger. Men er vi kristne for opptatt med å forsvare oss til at vi har tid til å lytte?

Er det egentlig vi i kirken, og ikke NRK, som må under lupen når vi får en uke med morgenandakter uten kristen forkynnelse?