Serien kunne knapt ha kommet på et bedre tidspunkt. På mange områder har den offentlige debatten hardnet til, ikke minst i kommentarfelt og sosiale medier. Dette bidrar til en opplevelse av økt polarisering i samfunnet. Nettroll sprekker ikke i offentlighetens lys, det virker mer som om oppmerksomheten gir dem næring. Og man trenger bare si Trump, Listhaug, innvandring, Pride, norske verdier, islam eller Støre, før trollene våkner til live og på ulike måter lar eder og galle få utløp. Uavhengig av hvor de befinner seg i det politiske landskapet.  

Det er på tide å stoppe opp og spørre oss om dette er en vei vi ønsker å fortsette å gå på. Hvilket samfunn overlater vi til neste generasjon om disse trendene får grobunn? 

«Jeg vil høre hva som uroer det norske folk. For kanskje kan uro bli til håp», sier Ajkic i introen til programserien. Og i programomtalen skriver NRK: «I Uro skal Leo lytte til bekymringer. Han tror at hvis vi lytter til hverandre, kan vi unngå at uroen vokser seg stor og blir til frykt og splittelse.» 

• Fikk du med deg: Ukas ros til Uro på NRK med Leo Ajkic

Det kan virke naivt. Er det slik at bare vi snakker sammen, blir alt bra? Nei, det mener verken Leo Ajkic eller jeg. Ondskap må konfronteres, urett bekjempes og vi må få en slutt på undertrykkelse i alle former. Forakten, og dens storebror: hatet, må vi ikke ta lett på og tro at forsvinner bare vi snakker sammen. Det finnes faktisk uro og frykt som er sunn. 

Samtidig tror jeg vi trenger mer naivitet. En forventning om at broer kan bygges over de dypeste kløfter og forståelse oppstå på de mest uventede steder. Et samfunn der man elsker sine meningsmotstandere, ja, til og med sine fiender. 

«Det å leve sammen kan være vanskelig,» sier Ajkic. «Det nytter ikke å late som om det alltid er lett. Så lytt til uroen til dem du er uenig med. Kanskje finner dere løsningen. Sammen.» 

Den bibelske forfatteren Jakob skriver i sitt brev: «Dette må dere vite, mine kjære søsken: Enhver skal være rask til å høre, men sen til å tale og sen til å bli sint.» Leo og Jakob kunne blitt gode venner. Begge to er lyttingens apostler. Og jeg heier på dem. For i lyttingen tar vi den andre på alvor. Vi skaper en arena for forståelse – og i beste konsekvens, forsoning. Trolig blir vi ikke alltid enige. Men uenighet er ikke farlig.  

Jeg tror også lyttingen må starte i det virkelige liv, ikke på nett eller i debattspalter, der kommunikasjonen er svært mangelfull. 80 prosent av vår kommunikasjon er non-verbal. I sosiale medier er stort sett alt dette tatt bort, som tonefall og kroppsspråk – i tillegg til at vi mister evnen til å justere oss fortløpende i møte med den andres reaksjoner på hva vi sier. Det er et dårlig klima for forståelse og forsoning. Nei, la oss heller ta en kopp kaffe sammen. Eller kakao, for oss som liker det bedre. 

«All frykt kommer av at vi elsker noe», skal den katolske helgenen og dominikanermunken Thomas Aquinas ha sagt. Kanskje det er et godt sted å begynne når vi skal forstå hverandres uro og bekymringer. I stedet for å karikere en meningsmotstander, start med å anerkjenne at drivkraften sjeldent er ondskap, men et ønske om å beskytte noe vedkommende holder for dyrebart. Hvis dere lytter godt, vil dere kanskje finne ut at dere kan starte på et felles sted der dere anerkjenner det den andre elsker.  

Og når du har lyttet godt nok til å forstå den andre, kan du selv tale. For bare den som lytter, fortjener å bli hørt.