Alkoholen kalles for elefanten i rommet i #metoo-debatten. Det er delvis sant, samtidig som samfunnet vårt har tøyd de seksuelle grensene så langt at de nesten er visket ut. Manglende grensesetting er den største elefanten i vår seksualiserte offentlighet. 

Dessverre har hun rett, og vi såkalte «puritanere» vil gjerne invitere til en samtale om seksualitetens plass i offentligheten. Hvordan kan vi beskytte dette vakre, nakne og skjøre? Hvordan kan vi gi ungdommer nok kunnskap til å vurdere de langsiktige konsekvenser av tilfeldig sex? Og hvordan kan mediene bidra til at sex får styrke kjærligheten i trygge relasjoner og ikke brukes som et middel for å stille eget begjær – seksuelt eller økonomisk?

Ungdom, seksualitet og grenser

Syv år etter at vår kritikk mot NRKs serie Trekant ble avfeid som reaksjoner fra kristenkonservative krefter, blant annet av daværende AUF-leder Eskil Pedersen, er det på tide å spørre om vi kan ta debatten om igjen. Ikke om Trekant – selv om det er betenkelig at serien fortsatt ligger ute på NRKs nett-tv – men om ungdom, seksualitet og grenser. Kan vi i kjølvannet av #metoo skape en felles forståelse for at grensesetting er et viktig og godt element i seksualiteten?

Reklamer, realityserier og musikkvideoer forteller ungdomsgenerasjonen at seksualiteten er grenseløs og kan brukes som et nyttig redskap for å sjokkere, pirre og klatre i anerkjennelse. Som en naturlig konsekvens blir sosiale medier en arena for å spille på egen seksualitet, også langt ned i alder. Færre klær betyr flere likes.

Det er ikke rart at det er slik. Menneskekroppen er vakkert skapt. Og seksualiteten er en gave som vekker sterke følelser i oss. Da er det forståelig at det er fristende å benytte seg av dette til å oppnå det man ønsker. Men i kjølvannet ligger det sårede mennesker, resultater av grenseoverskridende adferd fra andre eller seg selv. Dette møter vi i #metoo. Men sårene kan også oppstå i frivillige relasjoner, der utforskingen og grenseflyttingen i etterkant viste seg å ha en vond ettersmak av en såret sjel.

Finn dine egne grenser

«Den som er veldig sterk, må også være veldig snill», sier Pippi Langstrømpe. For å omskrive: Seksualdriften er veldig sterk, da må man også sette grenser som beskytter – andre og seg selv.

«Du må finne dine egne grenser», er et råd som har gått igjen når voksenverden har forsøkt å veilede ungdommer i deres seksualitet. Isolert sett høres det fint ut, og det er sant at grensene må være ungdommenes egne. Men når de i sin mediehverdag møter en gedigen «all inclusive»-buffet av seksuelle retter, giftige og sunne, kan de ikke bli overlatt til egen prøving og feiling.

Da trenger de noen som går sammen med dem. Som våger å si at noe er galt og noe er rett. Som våger å sette tydelige grenser. Som modellerer kjærlighet, respekt og trofasthet i seksualiteten.

Beskytte det gode

Den oppgaven er først og fremst foreldrenes. Skolen må også gi seksualundervisning som lærer ungdommer at seksualitet er noe nakent, skjørt og vakkert – noe som er verdt å beskytte med gode grenser.

Noen er så heldige at de har en menighet eller andre fellesskap med voksne som gode rollemodeller. Men også mediene har et ansvar for å bidra til at grenser omfavnes som noe fint, om det er i den offentlige debatten, underholdningsbransjen eller nyhetsmedienes valg av saker og vinkling.

Ønsket om mindre av grenseløs seksualitet i mediene handler derfor ikke om å innføre en moral som passer oss kristenkonservative, men et ønske om å beskytte det som er godt for mennesker. Vi må verne om det vakreste vi har – hverandre.