– Noen blir veldig ubekvemme når jeg spør om de tror på Gud, sier politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit. Hun mener det er mye som er privat som hører til i allmenne medier.  

– Du spør ofte personer du intervjuer om de tror på Gud. Hvorfor gjør du det? 

– Det er et av de store spørsmålene i livet. Egentlig er det et ganske privat spørsmål. Jeg synes det forteller mye om folk og at vi lærer noe om dem ved å høre hva de tror på. Og så er jeg nysgjerrig. Det er et spørsmål som sjelden blir stilt i norsk offentlighet. Å spørre om trosliv er nesten mer privat enn å spørre om sexliv.

– Hva tenker du om kristendommens plass i allmenne medier? 

– Jeg abonnerer på Vårt Land og synes diskusjonene om religion er interessante. Etter at det kom flere muslimer til landet har debatten blitt mer tydelig, og det er flere kristne som reflekterer rundt sitt eget forhold til tro også. I vår tid er temaet mer diskutert enn for 10-20 år siden, uten at jeg har empirisk belegg for den påstanden. Det er ikke slik at det som er privat ikke har en plass i offentligheten. Religion spiller jo en stor rolle i folks liv.

Større rolle tidligere

– Hva tenker du om kristendommens rolle i samfunnet?

– Kristendommen hadde en mye mer sentral plass og rolle i samfunnet tidligere. Jeg tenker at det får den plassen det får, det er så mange ulike tema som opptar folk.

– Hva tenker du om forholdet mellom politikk og religion? 

– For meg er det kunstig hvis politikere begrunner standpunkt ut i fra religiøse ståsted. Jeg mener at politikk skal være ut fra rasjonelle argumenter. Likevel kan politikere ha en tro som preger valgene de tar. Men å bygge verdslig etikk ut fra religiøse teser er en uting.

– Tror du på Gud?

– Hvilke råd har du til kristne som ønsker å være aktive i samfunnsdebatten?

– Det er samme råd som til alle andre, de må være tydelige på budskapet. De må ikke være redde for en god diskusjon. Jeg liker tydelige meninger, og det må til for å nå fram.

– Tror du på Gud?

– Jeg meldte meg ut av statskirken i tenårene og tilhører ikke et trossamfunn eller et kirkesamfunn. Men jeg er ikke like bastant nå. Jeg kan ikke si at jeg tror på Gud, men jeg vil ikke bastant si at jeg ikke tror på Gud. Jeg er en ikke-bastant ikke-troende med et element av tvil. Tro handler jo om tro og tvil. Troende sier at de tror, ikke at de vet. De som har en sterk gudstro har en stor trygghet i det, og jeg ser at det er mye godt ved det. Men jeg tror ikke selv, samtidig som jeg ikke kan slå fast at det ikke finnes en Gud. Å slå fast noe slikt blir preget av overmot.