Det er krevende å balansere mellom en uforbeholden kamp for ytringsfrihet og en diskusjon om hvordan friheten forvaltes best. Om vi tar en av disse for gitt, er veien kort til at den siden forsvinner. Og det frie samfunnet blir skadelidende.

Jeg undres stadig over min evne til å la meg begeistre, frustrere og berøre. En setning eller et bilde er nok til å sette sterke følelser i sving.

Noen ganger har jeg bare lyst til å sitte stille i båten og vente til stormen går over. Slik har jeg det nå. Skal jeg skrive noe om 22.juli-terroren og Guds rolle i denne?

Er kristne som ikke går inn i den offentlige debatten feige? Eller finnes det grunner for å holde seg borte fra den?

«De skriver ikke et ord om vårt kristne sommerstevne! Men den lille musikkfestivalen i nabobyen, som bare samler en brøkdel av hva vårt stevne gjør, det får god mediedekning», uttales det i frustrasjon – og noen får bekreftet sitt inntrykk av en kristendomsfiendtlig presse. Det fører lite godt med seg. Da er det bedre å bruke energien som ligger i frustrasjonen og omskape den til klokskap og kreativitet.

Også i år handler mange mediesaker om «sommerkroppen». Hvorfor kjemper unge så hardt for å se best mulig ut?

«Vi er i konkurranse om menneskers tid», sa Naja Nielsen fra Danmarks Radio under Nordiske Mediedager. Og i en konkurranse er det alltid tapere. Om du ikke er våken, kan det bli deg.

Under Nordiske Mediedager snakket skaperne av tv-serien Dag om de fem årene siden starten. – Det er forbausende mange som kjenner seg igjen i det mørke i den, sa skuespiller Atle Antonsen til BA etterpå.

Nordiske Mediedager er over for i år, og nok engang var det et glimrende program med en vesentlig mangel. Jeg er redd konferansen gjenspeiler at tro og livssyn er et ikke-tema for Medie-Norge.

Kampanjen #jegharopplevd, der jenter forteller om seksuell trakassering, har fått overveldende respons. Menn forteller at vi trenger å snakke om hvor grensene går.