Vi har lagt påskefeiringen bak oss, men budskapet må leve, pulsere og spres i og ut fra kirken hele året, skriver Jarle Haugland.

Jeg tror påsken er det sterkeste stedet å begynne i møte med motløsheten, håpløsheten og uroen som preger vår verden så sårt. Gud ble menneske, og Guds sønn var godt kjent med dødsangst i Getsemane. Men han gikk hele veien til Golgata og vant seier.

Jeg brukte litt tid på å fordøye nyheten, før jeg orket å gå inn på noen aviser for å se hva som var skrevet. Det jeg så var rystende. Vi kunne vel alle kjenne på avmakt og hjelpeløshet den dagen. Goliat mot David. Jeg fant meg selv på kne, dekket i tårer og snørr noen timer etterpå. I bønn for Ukraina og menneskene som så urettferdig står midt mellom en stormakt og dens mål.

Det at man kan ta imot Guds ord uten å bruke øynene ga meg et helt annet bilde på hva historiene betyr. Det tillot meg å i større grad bruke kreativitet, som er gitt av Gud, til tolkning. Det oppleves mer visuelt og ekte, og det tilfører virkelig mye godt inn i min tro og mitt gudsliv.