Ukas ros går til Tom Fjermedal

Jeg undres stadig over min evne til å la meg begeistre, frustrere og berøre. En setning eller et bilde er nok til å sette sterke følelser i sving.

Noen ganger har jeg bare lyst til å sitte stille i båten og vente til stormen går over. Slik har jeg det nå. Skal jeg skrive noe om 22.juli-terroren og Guds rolle i denne?

Er kristne som ikke går inn i den offentlige debatten feige? Eller finnes det grunner for å holde seg borte fra den?

«De skriver ikke et ord om vårt kristne sommerstevne! Men den lille musikkfestivalen i nabobyen, som bare samler en brøkdel av hva vårt stevne gjør, det får god mediedekning», uttales det i frustrasjon – og noen får bekreftet sitt inntrykk av en kristendomsfiendtlig presse. Det fører lite godt med seg. Da er det bedre å bruke energien som ligger i frustrasjonen og omskape den til klokskap og kreativitet.

Også i år handler mange mediesaker om «sommerkroppen». Hvorfor kjemper unge så hardt for å se best mulig ut?

«Vi er i konkurranse om menneskers tid», sa Naja Nielsen fra Danmarks Radio under Nordiske Mediedager. Og i en konkurranse er det alltid tapere. Om du ikke er våken, kan det bli deg.

Under Nordiske Mediedager snakket skaperne av tv-serien Dag om de fem årene siden starten. – Det er forbausende mange som kjenner seg igjen i det mørke i den, sa skuespiller Atle Antonsen til BA etterpå.

Nordiske Mediedager er over for i år, og nok engang var det et glimrende program med en vesentlig mangel. Jeg er redd konferansen gjenspeiler at tro og livssyn er et ikke-tema for Medie-Norge.

Kampanjen #jegharopplevd, der jenter forteller om seksuell trakassering, har fått overveldende respons. Menn forteller at vi trenger å snakke om hvor grensene går.

Tenk deg at du oppdager at det brenner i huset ditt. Familien kommer seg trygt og raskt ut, men i huset er fortsatt du, din trofaste hund og den syv år gamle venninnen til datteren din. Både hunden og jenta trenger hjelp for å komme seg ut, og du har bare mulighet til å hjelpe en av dem. Hvem velger du?

Mennesker ser ut til å være født med et behov for å skylde på noe – eller noen. For noe er grunnleggende galt når vi rolig ser på at mennesker bokstavelig talt går under. Hvorfor gjør vi det?