Min bønn er at vi må se samme drivkraft, kreativitet og ressursbruk fremover for å nå nye mennesker med evangeliet, de som aldri setter sine bein i kirken. 

Det har vært inspirerende å se hvordan kirker og menigheter har evnet å omstille seg til situasjonen vi er i. Digitale initiativ er utallige: gudstjenester, smågrupper, basarer og lovsangskonserter. Her blir menighetene «tvunget» til endring av en ekstern, ikke-planlagt faktor, og mange har møtt utfordringene på en veldig god måte.

Jeg ønsker likevel å komme med en utfordring inn i denne situasjonen. For det er tankevekkende at endringsviljen og ekstra initiativ ble fremtredende idet kirken ikke nådde ut med budskapet til menigheten. Da la man seg i selen, fant nye veier, kjøpte nytt utstyr og prøvet og feilet. Min bønn er at vi må se samme drivkraft, kreativitet og ressursbruk fremover for å nå nye mennesker med evangeliet, de som aldri setter sine bein i kirken. De som kanskje aldri har møtt Jesus, han som er eneste veien til frelse.  

Det er ingen motsetninger mot disse to arenaene, tvert imot. Et disippelgjørende fellesskap er essensielt for å leve i misjonsoppdraget. Og misjonsoppdraget er helt sentralt i arbeidet med å forme Jesus-etterfølgere. Men rekkefølgen må være riktig: Først må vi ha en klar forståelse av at vi er sendt ut for å forkynne evangeliet til verden. Deretter kommer spørsmålet om hva det vil si å være kirke, i lys av misjonsoppdraget.  

Graham Cray, tidligere anglikansk biskop, har skrevet: «De som starter med spørsmålene omkring relasjonene til den eksisterende kirke, har allerede gjort den vanligste og farligste feilen. Start med kirken, og oppdraget vil trolig gå tapt. Start med oppdraget, og det er sannsynlig at kirken blir funnet.» 

Derfor, når påsken nå står for døren: Nå kan vi bringe håp til mennesker som ellers ikke går i kirken! Tenk at de digitale gudstjenestene og andre livesendingene skal ha et misjonalt aspekt med seg, at de skal ha en form og et budskap som naboen din kan og bør se. La oss være – i den digitale sfære og i vår hverdag – vitner om Jesus Kristus til mennesker.  

For sjelden har påskebudskapet vært mer aktuelt; det er en historie som er uendelig vakker, grensesprengende og overfylt av håp: 

For det første – påsken forteller at vi ikke er alene 
Når vi blir rammet av et virus som setter bortimot hele kloden ut av spill, kan frykten lett ta overhånd. Påsken forteller om Gud som elsker oss så høyt at han stiger ned og blir menneske for å frelse oss. «Jeg er med dere alle dager» sa Jesus (Matt 28, 20). Dette håpsbudskapet trenger verden å høre. 

For det andre – påsken forteller at ondskapen er overvunnet 

Koronaviruset er et resultat av at ondskapen er kommet til verden. Djevelen er bare ute etter å stjele, myrde og ødelegge. Jesus kom for at vi skulle ha liv og overflod! (Joh 10, 10) Og selv om vi møter dødskreftene og ondskapens gjerninger i vår tid, forteller påskens budskap at dette bare er midlertidig. Oppstandelsen forteller om Guds kraft som er sterkere enn døden! 

Og for det tredje – påsken forteller om en evighet uten sykdom og død 

Johannes skriver i sitt fremtidssyn om det evige livet: «’Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.’ Han som sitter på tronen, sa: ‘Se, jeg gjør alle ting nye.’» (Åp 21, 4f). Døren inn til dette livet ble åpnet i påsken. Dette er vårt håp, midt i en urolig tid. 

Dette kan vi som kirke formidle til mennesker i dag. Sammen kan vi bringe ut budskapet om at Jesus er verdens håp! Vær kreativ, bryt gjerne opp et tak eller to for å bære mennesker til Jesus – for oppdraget er krystallklart: Mennesker trenger Jesus som sin frelser og vi er sendt ut for å forkynne evangeliet, håpsbudskapet, til alle. Også i de digitale kanalene.

Ønsker alle en velsignet påske fylt av håp. 

Kommentaren kan fritt benyttes med kildehenvisning.