Ukas ros går til Redd Barna for deres rapport om ungdoms bruk av nettporno

Opp igjennom historien er det gjort mange forsøk på å utrydde kristentroen. Ingen har lykkes, til tross for at det er én enkelt ting som skal til for å slå beina under hele kristendommen.

Tiden er igjen inne for å ha ei skjermfri uke. Uka skal være et befriende spark bak til å lage flere skjermfrie soner og skjermfrie perioder i livet. Fordi mine tre viktigste relasjoner fortjener det. 

«Jeg har to søsken». «Jeg er tannlege». «Jeg har spist frokost». Forslagene er mange, men «Nei», sier jeg og stopper dem. Jeg vil ikke vite jobben deres, jeg vil ha detaljer. Hvor vanskelig kan det være?

Fra tid til annen kommer kravet om at kristne må si ifra om ting som er galt. Vi må være tydeligere i mediene, i avisspaltene og i debattprogrammene. For noen år siden var jeg helt enig i det. Nå er jeg ikke så sikker lenger. 

Fra tid til annen bør alle kristne virksomheter spørre seg selv hvorfor de eksisterer og hvorfor de gjør det de gjør. Den øvelsen kan være både spennende, avslørende, ubehagelig og inspirerende.  

Hvordan skal vi som kristne forholde oss til samfunnet i et etterkristent land? Ja, for vi er det. Etterkristent.

Finnes det noe håp for verden i dag? Nyhetsbildet i mediene kan få det ubehagelige spørsmålet til å melde seg. Er vi overgitt til oss selv i en tilsynelatende håpløs oppgave med å skape mening i en verden i krise? Mediebudskapet kan gi næring til frykt, uro og angst, ikke minst i møte med både klimakrise og terrorfrykt.

Harald Eia klikker når han hører snakk om kroppspress. Han hevder at det har skjedd en utvikling fra å snakke om kroppsideal til nå å snakke om kroppspress. Og problemet kommer i følge Eia av at vi er blitt for empatiske, at vi tar for mye hensyn «til den 20 % av befolkningen som er de mest sårbare og nevrotiske blant oss».

"Jeg vil begynne med en avgrensning", sa Kåre Melhus da han entret talerstolen under Mediedagen "Troens plass i...

Jarle Haugland skriver om krig og fred og flyktninger og sånn.