Veikart til en god offentlig debatt

Fra tid til annen kommer kravet om at kristne må si ifra om ting som er galt. Vi må være tydeligere i mediene, i avisspaltene og i debattprogrammene. For noen år siden var jeg helt enig i det. Nå er jeg ikke så sikker lenger. 

Fra tid til annen bør alle kristne virksomheter spørre seg selv hvorfor de eksisterer og hvorfor de gjør det de gjør. Den øvelsen kan være både spennende, avslørende, ubehagelig og inspirerende.  

Hvordan skal vi som kristne forholde oss til samfunnet i et etterkristent land? Ja, for vi er det. Etterkristent.

Finnes det noe håp for verden i dag? Nyhetsbildet i mediene kan få det ubehagelige spørsmålet til å melde seg. Er vi overgitt til oss selv i en tilsynelatende håpløs oppgave med å skape mening i en verden i krise? Mediebudskapet kan gi næring til frykt, uro og angst, ikke minst i møte med både klimakrise og terrorfrykt.

Harald Eia klikker når han hører snakk om kroppspress. Han hevder at det har skjedd en utvikling fra å snakke om kroppsideal til nå å snakke om kroppspress. Og problemet kommer i følge Eia av at vi er blitt for empatiske, at vi tar for mye hensyn «til den 20 % av befolkningen som er de mest sårbare og nevrotiske blant oss».

"Jeg vil begynne med en avgrensning", sa Kåre Melhus da han entret talerstolen under Mediedagen "Troens plass i...

Jarle Haugland skriver om krig og fred og flyktninger og sånn.

Lytt til mediekommentaren med intro og uten intro "90 prosent av saken er bestemt på redaksjonsmøtet", hevdet en...

Noen har stjålet blikkene våre. Uten at vi har merket det. Den ene dagen så vi inn i hverandres øyne. Den neste dagen var både blikk og tanker rettet mot skjermen. Bort fra hverandre.

Det er krevende å balansere mellom en uforbeholden kamp for ytringsfrihet og en diskusjon om hvordan friheten forvaltes best. Om vi tar en av disse for gitt, er veien kort til at den siden forsvinner. Og det frie samfunnet blir skadelidende.